Den pedagogiske verktøykassen blir stadig mer omfangsrik

JEG ER NOK OVER gjennomsnittet interessert i bioingeniørutdanning, siden jeg kombinerer min bistilling som vitenskapelig redaktør i Bioingeniøren med jobb som førsteamanuensis på bioingeniørutdanningen ved Universitetet i Agder. Det blir ofte til at jeg reflekterer over mine egne studiedager på det glade 90-tallet, når jeg nå står foran dagens studenter.

MINE ERINDRINGER FRA STUDIETIDEN dreier seg mye om å være passiv mottaker av informasjon fra underviserne. Vi hadde selvfølgelig mye labundervisning og praksis, men den teoretiske undervisningen var stort sett i form av «tavleundervisning».

I DAG BENYTTES STUDENTAKTIVE læringsformer i mye større grad i den teoretiske delen av undervisningen. Det betyr at den som underviser tar i bruk varierte læringsmetoder der studentene tar mer aktivt del. Eksempler på slike metoder kan være forskjellige varianter av gruppearbeid, diskusjoner, problembasert læring med caser, rollespill/simulering av autentiske situasjoner, digitale quizer og større tverrfaglige og tverrprofesjonelle prosjekter.

TANKEN BAK ER Å BYGGE en dypere faglig forståelse og at studentene selv skal se sammenhenger og samle tråder. I tillegg vil fokuset på samarbeid gi et bedre sosialt læringsmiljø hvor studentene i større grad hjelper hverandre å lære.

ET GODT EKSEMPEL på en studentaktiv læringsform finner dere i dette nummeret, hvor undervisere fra OsloMet presenterer et spennende opplegg der studentene verver blodgivere.

JEG TØR PÅSTÅ at dagens undervisere er utstyrt med en mer omfangsrik pedagogisk verktøykasse. Og mange av oss kan nok bli enda flinkere til å bruke den.