Den ubeleilige samtalen

Ett par kvelder senere kommer en ung kvinne inn på barselavdelingen. Hun spør om det passer med en prat. Det er noe kjent med ansiktet, men jeg klarer ikke helt å plassere henne.

Hun forteller at hun er sykepleierstudent og hun lurer på hvordan det går med meg. Litt undrende til hvorfor hun egentlig er der, svarer jeg at joda, det går bra, og så spør jeg om hun liker seg i praksis. Hun vet ikke helt, hun har akkurat begynt, sier hun. Plutselig skjønner jeg hvorfor hun virker kjent, og jeg spør om min fødsel var hennes første. Ja, svarer hun, og forteller at hun er lei seg for at hun ikke klarte å være der.

Studenten opplever situasjonen såpass ubehagelig at hun må forlate rommet.

Det ble for voldsomt? spør jeg. Ja sier hun. Jeg tenker i mitt stille sinn at det egentlig ikke er jeg som skal ta denne samtalen, så jeg foreslår at hun snakker med veilederen sin. Hun har prøvd å få til en samtale, sier hun, men veilederen har akkurat gått ut i lengre turnusfri.

Hun føler behov for en prat om situasjonen i ettertid, men veileder har ikke anledning.

Jeg spør om det er noen andre hun kan prate med. Jo, hun hadde tenkt å ta en prat med jordmoren, men hun var opptatt med en ny fødsel.

Jeg sier at hun ikke skal være lei seg for at hun måtte gå på gangen, hun er ikke den første som opplever en fødsel som brutal. Hun lurer på om jeg tok det ille opp. Nei, svarer jeg, akkurat da var all min konsentrasjon rettet mot barnet som var på vei ut.

Det virker litt avvisende, tenker jeg, så jeg prøver å forklare hvordan det kjennes når naturen tar overhånd. Vi snakker litt til før hun takker for seg og går.

Veilederen kan ikke forberede studenten på alle tenkelige situasjoner, men hun eller han har et ansvar for å ivareta studenten slik at det vanskelige blir håndterbart.

Veilederrollen er for noen et nødvendig onde, noe som følger med jobben. Ofte er det en oppgave som er pålagt, noe som kommer i tillegg til alt annet man er ansvarlig for. Det er ingen enkel oppgave å veilede. Veilederen skal ivareta både pasientene og studenten på en god måte.

Studenten som jeg snakket med, oppfattet hendelsen som problematisk. Veilederen hadde fått med seg at studenten måtte forlate rommet, men hadde ikke tolket situasjonen dit hen at det var nødvendig med en umiddelbar samtale utover standardspørsmåler ”Går det greit?”.

Noe som oppfattes som uproblematisk for én, er ikke nødvendigvis det for den andre.

Også bioingeniørstudenter i praksis kan oppleve hendelser som de har behov for å snakke med veilederen om i ettertid. En veileder kan for eksempel tenke at en prøvetakingsrunde på en sengepost med ”friske” pasienter er et godt utgangspunkt for en fersk praksisstudent. Men for bioingeniørstudenten var det kanskje ikke selve prøvetakingen som ble problematisk, men overtrampet hun følte at hun gjorde overfor en fortumlet pasient som ble vekket for å bli tatt prøve av.

Studentene må forholde seg til de veilederne de får tildelt, på samme måte som veilederen ikke kan velge student selv.

Det er ikke alltid mulig å forutse situasjoner som kan oppstå. En samtale i etterkant av en opplevelse kan gi både studenten og veilederen anledning til å reflektere over hendelsen. Hva opplevde studenten? Hvorfor ble det vanskelig? Hvordan kunne situasjonen vært håndtert annerledes?

Det ligger læring, både for studenten og veilederen, i det å reflektere over hendelser i felleskap.

På samme måte kan veilederen samtale med kollegaer om utfordringer i veilederrollen. Hva oppfatter man som vanskelig? Har andre noen gode erfaringer å bidra med? Hva fungerer? Hva fungerer ikke? Hvordan kan praksis endres for å få det til å fungere bedre?
Det man ikke er komfortabel med oppfattes ofte som vanskelig. Økt innsikt gjennom samtaler kan være med på å endre innstillingen til veilederrollen. Fra å være et nødvendig onde, kan det bli en viktig og meningsfyllt oppgave.
Å sørge for at bioingeniørstudenter får bearbeidet vanskelige opplevelser gir en god mestringsfølelse, for både veileder og student.