Den uglesette lønnssamtalen

Av SVEIN A. LILJEBAKK, ansvarlig redaktør

(Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for tidsskriftet Bioingeniørens mening om et aktuelt tema.)

MENINGSLØST, «en dårlig spøk» og noe få har hatt – og enda færre har lyktes med. Det er ord og beskrivelser som har blitt brukt i debatter om lønnssamtalen. Man kan få inntrykk av at «ingen» vil ha den – hverken bioingeniørene eller arbeidsgiverne ute på sykehusene.

LØNNSSAMTALER er likevel nedfelt i overenskomstene mellom Spekter og SAN/NITO. Forhandlingssjef i NITO, Knut Aarbakke, formulerte det slik i et debattinnlegg i Bioingeniøren i fjor: «Det er arbeidsgivers plikt å sørge for at det gjennomføres en lønnssamtale årlig med NITOs medlemmer, og å foreta en vurdering av det enkelte NITO-medlems lønnsinnplassering.»

ÅPENBART ER DET en viss forskjell mellom teori og praksis på dette området.

I DENNE UTGAVEN av Bioingeniøren beskriver Lise Dragset, en svært erfaren tillitsvalgt, detaljert hvordan systemet fungerer ved St. Olavs hospital. Hun peker på årsakene til at det er svært vanskelig å nå frem med individuelle lønnskrav. Høyst sannsynlig vil bioingeniører fra andre helseforetak kjenne seg igjen i det hun skriver. Bioingeniøren har også intervjuet klinikksjef Gilda Opland ved St. Olavs. Man kan vel trygt si at hun ikke akkurat oppfordrer bioingeniørene til å kreve lønnssamtaler.

ER DET HÅPLØST, da? Lønnssamtaler fungerer ikke, og både ledelsen og de ansatte er mildt sagt lunkne til konseptet? Nei, så enkelt er det ikke – og det ser man også hvis man leser artiklene i denne utgaven nøye. Dragset forteller om et økende antall medlemmer som kontakter henne og lurer på hvordan de kan kreve høyere lønn. Hun får også henvendelser fra seksjonsledere som ønsker å løfte noen av sine ansatte, slik det faktisk er meningen at systemet skal fungere. Det er altså ikke slik at alle har gitt opp. Det er dessuten tegn til at ledere høyere oppe i helsevesenet begynner å innse at bioingeniører blir mangelvare.

DE ØKONOMISKE RAMMENE er et problem for den totale lønnsutviklingen, det peker både Dragset og Opland på. Når det gjelder muligheten for individuelle løft, er det også et problem at lønnsøkninger avgjøres på veldig høyt nivå i sykehushierarkiet – langt over det nivået som kjenner medarbeiderne, og vet hvem som besitter en nøkkelkompetanse eller legger ned en ekstra innsats.

LØNNSKRAVENE fra de bioingeniørene som tør å prøve seg, er ifølge Dragset høyst moderate. Noen ber om så lite som 10 000 kroner ekstra. Det er ikke akkurat storforlangende, det kan vel heller karakteriseres som en ydmyk bønn om et lite klapp på skulderen. At ledere som er nærmere de ansatte kan fordele slike små individuelle tillegg når det er på sin plass, det burde være mulig å få til.

HVA MED MISUNNELSEN? Dragset skriver at flere ledere mener de ansatte blir misfornøyde hvis noen får høyere lønn. Da er det lettere å bare gi alle det samme. Kanskje er det noe i det. Samtidig gjør arbeidsgiver det veldig enkelt for seg selv ved å si at fordi noen blir sure, så skal ingen få mer enn andre. Hvis en leder mener at kriteriene er oppfylt for at en ansatt skal ha høyere lønn, så er det en del av lederjobben å stå for den avgjørelsen – og tåle ubehaget hvis andre blir misfornøyde.