Den vanskelige samtalen

Har du noen gang vært bekymret? Selvfølgelig har du det. Vi har alle bekymringer fra tid til annen: En uro i kroppen, en gnagende følelse i magen eller tanker som kverner i hodet. Det kan handle om kropp og helse, barna våre, foreldrene våre, økonomi, arbeidet eller rett og slett fremtiden. Det er hører med til det å være menneske.

Når det er sagt, er det viktig å holde en del av disse bekymringene på avstand, for de er ofte lite nyttige. Du kan nemlig ikke øve deg på alt som kan komme til å gå galt i livet og som mest sannsynlig aldri kommer til å skje. Noen ganger derimot, er en bekymring god å ha. Den kan få deg til å ta fornuftige valg, som å beskytte deg med solkrem på stranda, bruke sykkelhjelm når du sykler og se deg for når du krysser en vei.

En bekymring til nytte eller besvær?

En bekymring kan også varsle om at noe er galt; en følelse du får og som ikke slipper taket. Da må du ta bekymringen på alvor. Gjelder det egen helse, kom deg til legen. Er det et barn som har det vondt eller vanskelig, meld ifra. Er en du kjenner i et voldelig forhold, hjelp personen ut av det. Vi vet alle hva vi burde gjøre. Det er så lett å si det, men veldig vanskelig å gjøre noe med det.

Vi er eksperter på dårlige unnskyldninger. Vi vegrer oss for å ta tak i ting og blir usikre på om vi har feiltolket situasjonen. Kanskje symptomene går over etterhvert; jeg vil jo ikke være hypokonder. Situasjonen med barnet har jeg sikkert misforstått; foreldrene er jo så hyggelige når jeg treffer dem. Vennen min greier seg nok; jeg tør ikke blande meg inn i deres liv.

Å bry seg om eller å bry seg med?

La oss si bekymringen har satt seg. Er den hensiktsmessig eller er det krisemaksimering? I arbeidslivet, også som helsepersonell, har vi plikt til å melde fra dersom vi ser noe som bekymrer oss. I noen tilfeller går faktisk meldeplikten foran taushetsplikten. Vi skriver avvik for å lære av egne og andres feil. Vi bør ha en kultur på arbeidsplassen som setter dette høyt for å sikre kvaliteten på arbeidet vårt. Vi må legge fra oss redselen for å tråkke noen på tærne, kvalitet må gå fremfor «sårbare» kollegaer. Igjen finner vi kanskje unnskyldninger for å bortforklare hendelser fordi det er ting som er så vanskelige å gripe tak i.

Ta for eksempel rusproblematikk på jobben. Flere ganger de siste månedene har jeg sett reklame for Akan, en kompetanseorganisasjon som er til for deg og meg. Gode informasjonsvideoer viser mennesker med diverse avhengighetsproblemer og selvhjelpsvideoer til deg som har en bekymring. Råd og tips til hvordan du kan gripe det an, og hvordan du kan ta den nødvendige samtalen. Hva skal jeg gjøre? Må jeg gjøre noe?

JA, du må gjøre noe

Undersøkelser viser at så mange som 10 – 15 prosent av ansatte har et risikofylt alkoholforbruk (Akan.no). Det er mulig du kjenner igjen deg selv eller en kollega i disse tallene. Den dagen alkoholforbruket går utover sikkerheten til pasientene som skal ha riktige analysesvar, rett blod eller korrekt utført biopsi, da har det gått for langt. Har du en dårlig magefølelse når du tar over eller overlater vakta til en kollega? Har du mistanke om at dårlig konsentrasjon, stress og rastløshet kan skyldes abstinenser?

En mistanke eller bekymring kan vi ha lenge, gjerne flere år, fordi det er så vanskelig å gjøre noe med den. Vår egen feighet eller handlingsvegring får oss til å utsette det. Det er en så innmari høy terskel å gå fra tanke til handling. Vi vil ikke mistenkeliggjøre personer eller skape dårlig stemning og relasjoner på arbeidsplassen. Det er vanskelig å se hvordan omfanget av det vi setter i gang, faktisk kan hjelpe på sikt.

Du må ta den vanskelige samtalen. Fortell den aktuelle kollegaen om din bekymring, si at du kommer til å ta det videre. Du må la lederen din få vite hva du er bekymret for, og la hun/han følge opp saken. Lederen må faktisk gjøre noe. Alt annet er ansvarsfraskrivelse. Vit at det er for å hjelpe en kollega. Å bry seg kan være med på å reversere en negativ utvikling. Å vente for lenge kan bidra til at kollegaen din utvikler et enda større problem.