Diagnostisk samarbeidspartner – er det meg?

Av MIA HELEN HANSEN HJELLE, ass. seksjonsleder, Med. biokjemi og farmakologi, Haukeland universitetssjukehus

Da jeg ble introdusert for begrepet diagnostisk samarbeidspartner (DSP) første gang, forstod jeg ikke helt hva det innebar. Jeg så på det som noe «de på sengepostene» drev med. Men etter å ha fått mer kunnskap om begrepet, lest Bioingeniørens artikkel «Ikke stikk meg uten grunn» (1) og hørt Heidi Andersens energiske innlegg på NML-kongressen i 2023 (2), har jeg konkludert med at jeg er en DSP.

Vet andre bioingeniører at de også er en DSP? Jeg sitter med en følelse av at ikke alle bioingeniører vet hvilken utrolig viktig jobb de gjør, og at de er en DSP akkurat som meg.

Bioingeniører kan gjøre en forskjell

Jeg jobber med preanalyse, den viktigste fasen for å sikre god kvalitet på prøvematerialet. Her er vi daglig samarbeidspartnere, men er det like tydelig for alle de som tar blodprøver? Hver gang vi oppdager en bestilling til 12-runden som kan etterbestilles på serum fra morgenrunden, da er vi en DSP. I tillegg er vi aktiv deltaker i “ikke stikk meg uten grunn”.

Da jeg var nyutdannet bioingeniør og skulle ut på sengepostene for å ta blodprøver, var jeg langt fra trygg og sikker på oppgaven som skulle utføres og hva som kom til å møte meg. Etter 16 år med prøverunder har jeg møtt mange sykepleiere, leger og andre, som jobber mer direkte med pasienter enn det jeg gjør. Jeg har stor respekt for den informasjonen de har om pasienten, som kan være viktig for min jobb. Som bioingeniører har vi ett kort møte med pasienten, det korte møtet kan likevel gi oss viktig informasjon som vi kan dra nytte av når blodprøver skal tas og vurderes.

Som nyutdannet, usikker bioingeniør, og en ukjent for pasienten, er det ikke like lett å vurdere situasjonen. Hvorfor skal akkurat denne prøven tas, eller kanskje den ikke bør tas? Den indre stemmen har mer enn en gang hvisket til meg at det er sikkert jeg som vurderer situasjonen feil. Men gjennom årene har jeg erfart at min kunnskap, trygghet, og kompetanse gjør at jeg vet at mine spørsmål kan gjøre en forskjell.

Min kompetanse hjelper lege og pasient

Som den gangen da jeg ble sendt på øyeblikkelig hjelp (ØH) 15 minutters gange fra laboratoriet. I det jeg går sier legen: Da er svaret klart om ti minutter? Da må jeg informere om at nei dessverre, det tar lenger tid enn det. Legen får da en realistisk forventning om når svaret vil foreligge og kan planlegge videre behandling av pasienten ut fra det.

Eller den gangen jeg var på nattevakt og ble sendt på ØH for å ta en kontroll av hemoglobin (HB). Pasienten fikk fortsatt blod, så jeg informerte om at man må vente med HB-kontroll til etter at infusjon er ferdig. Vi kom tilbake seinere, og pasienten slapp å bli stukket uten grunn.

Et annet eksempel: Jeg fikk beskjed om at det var mistanke om infeksjon, på grunn av forhøyet hvite blodceller i en tidligere prøve av pasienten. Jeg kunne fortelle legen at pasienten på prøvetidspunktet hadde så mye smerter at vedkommende verken kunne stå, sitte eller ligge. Da er det forventet med høye hvite. Pasienten trengte ikke utvidet infeksjonsstatus, og ble ikke stukket uten grunn.

Kloke valg sparer tid og penger

Ved en annen anledning satt jeg i poliklinikken, og pasienten insisterte på at legen hadde glemt å rekvirere en analyse. Jeg kunne se i historikken at analysen alltid var rekvirert ved tidligere blodprøver, så jeg valgte å ta et ekstra rør. Da jeg kontaktet rekvirenten i etterkant, fikk jeg bekreftet at analysen skulle være med. Min kompetanse og vurderingsevne gjorde at jeg sparte et stikk og pasienten fikk raskere svar.

Så var jeg på intensiven og skulle ta blodkultur av en pasient det var umulig å finne blodårer på. Jeg tok kontakt med legen, informerte om utfordringene og anbefalte å ta prøven fra kran istedenfor. Videre kunne jeg informere om at når prøven tas fra kran, kan man ved en eventuell positiv dyrkning ikke si noe om bakeriene stammer fra infeksjon eller lever i kranen. Legen takket for innspill, og kunne ta et faglig begrunnet valg som var godt nok. Var det oppvekst så måtte nye prøver tas venøst, var den negativ så var det ingen bakterier. Pasienten slapp flere bomstikk og legen kunne dra nytte av min rådgivning også i den videre behandlingen.

En annen gang tok jeg mot til meg og stilte spørsmål ved gjentagende genanalyse på samme pasient over en periode, hvor svaret var uendret. Et spørsmål som førte til at vi gjorde en endring i labdatasystemet, slik at vi fanger opp repetisjonsanalyser. Vi sparer tid og penger når vi unngår at dyre analyser utføres unødvendig.

«Gjør kloke valg»-kampanjen skal redusere overdiagnostikk og overbehandling. En del av dette er å unngå unødvendig prøvetaking og analysering. En evaluering av kampanjen etter fem år (3) gir inntrykk av at vi fortsatt har en vei å gå. Jeg håper at enda flere bioingeniører tar sin viktige rolle i «gjør kloke valg»- og «ikke stikk meg uten grunn»-kampanjene. Som bioingeniør er du en DSP, og du gjør en viktig jobb for et mer bærekraftig helsevesen.