Er det ikke bare å utdanne flere da?

Av LARS LANDRØ

MANGE MERKER mangelen på bioingeniører, skrev tidsskriftet Bioingeniøren nylig. Utgangspunktet for artikkelen var en rundspørring blant NITO-tillitsvalgte i medisinske laboratorier. Artikkelen bekreftet det man får høre når man snakker med bioingeniører ute på arbeidsplassene eller leser oppslagene i media: Det er mangel på kvalifisert arbeidskraft.

DETTE ER en varslet krise. Allerede i SSBs rapport HELSEMOD fra 2012 advares det om et stort fremtidig underskudd på bioingeniører. Trodde vi på det? Tja, mange var av den oppfatning at robotisering og automatisering ville overta arbeidsoppgaver - og dermed redusere behovet for ansatte. Nå er det mange som kjenner mangelen på kroppen. Men hvis man forutså dette i 2012, hvorfor har det ikke blitt gjort noe for å møte problemet? Eller enda viktigere: Hva kan vi nå gjøre for å løse utfordringen? Kan vi ikke bare utdanne flere bioingeniører da?

NÅR VI STÅR overfor et problem, har vi veldig lett for å gå rett på den antatte løsningen. Så hvis problemet er at Norge trenger flere bioingeniører, er det nærliggende å hoppe til konklusjonen at vi må utdanne flere. Men som oftest kan det lønne seg å analysere behov og situasjon noe bedre før man bestemmer seg for hvilken løsning man skal velge. Det tror jeg vi må gjøre for denne utfordringen også. Å utdanne flere er nok en del av løsningen, men det kan ikke løse problemet alene. Jeg vil her belyse noen elementer ved problemstillingen, sett fra mitt ståsted i universitet- og høgskolesektoren.

I RAPPORTEN «Bioingeniørene – bærebjelke og mangelvare» peker BFI på at det utdannes for få bioingeniører. Rapporten tar også opp gjennomføringsgraden ved utdanningene, at en god del bioingeniører blir sysselsatt utenfor helsesektoren og at kun 40 av 100 studenter som starter på bioingeniørutdanning vil komme helsesektoren «til gode».

JEG ER SIKKER PÅ at alle utdanningsstedene i likhet med oss på NTNU i Trondheim, er veldig bevisste det samfunnsansvaret vi har: Å bidra til å fylle de medisinske laboratoriene med kompetente bioingeniører. Til studentene er vi tydelige på at vi gjerne ser at de finner seg jobb i helsesektoren. Samtidig har vi et ansvar for å kvalifisere de studentene som ønsker det for videre studier. Vi trenger flere bioingeniører med master- og doktorgrad også. Vi merker dessuten tydelig et sug hos studentene om mer informasjon om hvilke jobbmuligheter de har utenfor helsesektoren. Vi kan framsnakke, men ikke tvinge dem til å velge helsesektoren. Det er et godt arbeidsmarked i Norge og bioingeniører har en kompetanse som er etterspurt i flere sektorer enn innen helse.

KONKURRANSEN OM kandidatene er tøffere enn noen gang. Denne konkurransen må de medisinske laboratoriene ta innover seg. De må gjøre mer for å være attraktive arbeidsplasser der det er gode muligheter for utvikling og interessante arbeidsoppgaver, og de må vise fram hva de kan tilby de nyutdannede bioingeniørene. Jeg tror det må tas noen grep. Kandidatundersøkelsen 2022 - en undersøkelse blant bioingeniørstudenter som var ferdige i 2019, 2020 og 2021 - viser at 69 prosent er i jobb, 23 prosent er fortsatt studenter (NTNU-tall). Av de som er i jobb, rapporterte 89 prosent at de har en stilling som er relevant for utdanningen. Men bare 65 prosent rapporterte at de er tilfredse med stillingen sin. Det tyder på at det er noen forventninger som ikke er oppfylt.

BIOINGENIØRFAG ER et populært studium. For 12-13 år siden hadde vi på bioingeniørutdanningen i Trondheim omtrent 1,3 førstevalgsøkere per plass. Nå ligger vi opp mot tre per plass. Poengsummen som er nødvendig for å kapre en plass har økt i takt med populariteten. Inntakskvaliteten, som man kaller det, er meget god. Det er veldig mange flinke bioingeniørstudenter rundt om ved de ulike utdanningsstedene i landet. Det skulle borge for at de kommer seg igjennom studiet. Bioingeniørutdanning har en gjennomføringsgrad på 75 prosent, sammenliknet med veldig mange andre studier, er det høyt. Det skal godt gjøres å få den særlig høyere.

DET ER SELVSAGT mange ulike årsaker til at studenter ikke fullfører studiet de begynner på. Det gjelder også her i Trondheim, men vi ser at gjennomføringsgraden samsvarer veldig godt med den andelen av studentene som starter i første klasse med oss som førstevalg. Det er nærliggende å tro at en del studenter som ikke kom inn på sitt førstevalg søker på nytt året etter, og at nye opparbeidede poeng medfører at de kommer inn på det studiet de ønsket seg mest - og dermed bytter de. Ny opptaksordning er på høring, det foreslås blant annet å kutte ut alderspoeng og andre tilleggspoeng. Kanskje kan en slik endring virke positivt på gjennomføringsgraden?

DAGENS NYUTDANNEDE bioingeniører har store forventninger til sin framtidige arbeidsplass, de har en etterspurt kompetanse, er attraktive for mange og er dermed i posisjon til å stille krav og være «kresne» i sine valg. Hvis vi skal klare å fylle laboratoriene med det nødvendige antall bioingeniører trengs flere tiltak enn å øke antallet studieplasser, og utdanningssektoren og helsesektoren må samarbeide enda tettere for å få de som utdannes til å velge helse. Og forresten, det er på tide å ta fram utestemmen og ta en skikkelig lønnskamp – er det ikke? Kompetanse koster!

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

YTRING

Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:

• Ida Folvik Adem (30), spesialbioingeniør ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
• Lise Dragset (57), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital
• Lars Gunnar Landrø (52), instituttleder, Institutt for bioingeniørfag, NTNU
• Gro Gundersen (49), bioingeniør, MSc, Akershus universitetssykehus. Medlem av NITO BFI forskning
• Cathrine Berget Bottolfs (48), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Vestre Viken