Er kompetansen ved endt treårig bioingeniørutdanning god nok?

Av FRODE VÅGEN, medlem av BFIs fagstyre

Til høsten starter de første bioingeniørstudentene som er styrt av de nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS). RETHOS definerer sluttkompetansen for bioingeniørutdanningen og utgjør en minstestandard for kompetanse. Spørsmålet er om kompetansen til de nyutdanna er god nok.

Når har man god nok kompetanse?

I de nasjonale retningslinjene står det blant annet: Utdanningen skal gi kandidater som er kvalifisert for bioingeniørfaglig arbeid, og bidra til god pasientbehandling i tråd med samfunnets krav til laboratoriemedisinske tjenester i Norge.
I egenvurderingene til de tre siste kullene med bioingeniørstudenter fra NTNU, svarer hele 81 prosent at det er samsvar mellom de faglige kvalifikasjonene de innehar og det som kreves i deres nåværende jobb.

Treårig utdanning tilstrekkelig

Jeg mener at dagens treårige utdanning gir tilstrekkelig bioingeniørfaglig kompetanse. Samtidig ser jeg at videreutdanning er en fin arena for kunnskapsdeling og erfaringsutveksling. Her må vi i profesjonsyrket fortsette med å være gode til å utnytte den realkompetansen som finnes.

Bioingeniører med relevante og oppdaterte kunnskaper og ferdigheter er fantastiske kilder til kompetanseheving. De representerer en kompetanse som jeg håper at også utdanningsinstitusjonene klarer å utnytte framover; kanskje bør det finnes flere delte stillinger, eventuelt såkalte toerstillinger. En toerstilling i universitets- og høgskolesektoren er vanligvis en tidsbestemt tjueprosentstilling som brukes for å øke kompetansen innen enkelte felt.

Med et godt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og de ulike fagspesialitetene, bør det kunne utarbeides videreutdanningskurs på mastergradsnivå - gjerne erfaringsbasert mastergrad.

Store variasjoner mellom laboratoriene

Klarer de diagnostiske laboratoriene å utnytte og videreforedle den kompetansen som finnes i deres egne rekker? Her er det stor variasjon mellom de ulike laboratoriene, men etter min oppfatning finnes det forbedringspotensial. Utfordringen ligger i å opprettholde tilstrekkelig kvalitet på analyseresultatene og samtidig lage attraktive arbeidsplasser med interessante arbeidsoppgaver. Dette kan være vanskelig hvis normen blir å følge stadig lengre og mer detaljerte prosedyrer. Økte driftskrav fra helseforetakene vil også kreve større effektivitet.

Tette skott mellom de ulike enhetene og fagene på laboratoriene vil forsinke - og til og med hindre - nødvendig innovasjon, forbedringer og faglige utfordringer som de fleste bioingeniører ønsker seg. Skal man lykkes med å spre beste praksis, er det viktig med en del rotasjoner på arbeidsplassene.

Føringer som begrenser faglig utvikling

Hvorfor har det blitt slik? Har vi for dårlig tiltro til bioingeniørens kapasitet? Det er de ulike miljøene og kulturene som selv legger føringer og begrensninger med tanke på antall oppgaver, faggruppetilhørighet, stillingsinnhold og så videre. Akkrediteringer og sertifiseringer krever ikke slike begrensninger. Klarer vi å endre oss her, vil RETHOS og fagspesialitetene sørge for god pasientbehandling i tråd med samfunnets krav til laboratoriemedisinske tjenester i Norge, nå og i framtida.

Fagstyret har ennå ikke tatt stilling i diskusjonen som pågår om tre- eller femårig utdanning. Leserne inviteres til å komme med sine meninger.