Forstår du hva jeg sier?

En gravid kvinne er sendt fra helsestasjonen for å ta en glukosebelastningstest. For å sikre riktig prøvesvar må jeg sørge for at pasienten er fastende, men pasienten forstår ikke spørsmålet på noen av språkene jeg behersker godt. Har hun spist frokost?

Ved hjelp av oversetting via mobil får jeg til slutt en bekreftelse på at pasienten er fastende. Etter at første blodprøve er tatt må jeg gi informasjon om glukosedrikken som skal inntas, samt viktigheten av å holde seg i ro og å si fra dersom hun føler seg dårlig. Dette er mye informasjon å gi ved hjelp av oversetting på mobil, miming og håndbevegelser. Jeg føler meg ikke trygg på at pasienten har forstått all informasjonen.

Medisinsk og etisk forsvarlig?

I mitt arbeid på prøvetakningsstasjoner og prøvetakningspoliklinikker har jeg ved mange anledninger stått i situasjoner der jeg og pasienten snakker ulike språk. Dette har ofte ført til vanskelige situasjoner, der jeg ikke har følt at jeg har kunnet utføre arbeidet mitt på en medisinsk og etisk forsvarlig måte.

“Bioingeniøren respekterer pasientens rett til informert samtykke, autonomi

og integritet.” Men hvordan kan vi egentlig sikre informert samtykke når pasienten ikke forstår informasjonen? Hvordan kan pasienten forsvare sin autonomi når hen ikke kan gjøre seg forstått?

Informert samtykke mangler

Et annet eksempel kan være et barn som kommer i følge med et familiemedlem. Barnet er tydelig nervøs, men på grunn av språkbarrieren så klarer jeg ikke å snakke direkte med barnet. Familiemedlemmet kan noe engelsk, og jeg prøver å spørre om barnets tidligere erfaringer med helsevesenet. Barnet blir tydelig mer stresset av å ikke forstå hva som foregår. Jeg klarer dermed ikke å betrygge barnet, og det blir veldig vanskelig å få tatt prøven på en god og trygg måte.

I begge eksemplene ovenfor står man i situasjoner der det er vanskelig å utføre arbeidet i henhold til våre yrkesetiske retningslinjer. Vi får ikke sikret at vi har informert samtykke fra pasienten, fordi informasjonen ikke når frem fra sender til mottaker. Pasientens autonomi blir ikke respektert når man ikke kan informere om hva man gjør, og pasienten ikke har mulighet til å stille spørsmål eller kommunisere behov.

Ny tolkelov

Jeg tror de fleste av oss som jobber med prøvetaking har stått i liknende situasjoner. Noen arbeidsplasser har klare prosedyrer for hvordan man skal håndtere det, men det gjelder ikke alle. Dette gjelder nok spesielt prøvetakningsstasjoner som ikke er lokalisert på sykehus, og hvor pasienter ofte kommer fra fastlege, helsestasjon, flyktningetjenesten og andre private eller kommunale instanser.

I januar 2022 kom det en ny tolkelov i Norge. Der er det spesifisert at kun kvalifisert tolk som er oppført i nasjonalt tolkeregister skal benyttes i helse- og omsorgstjenester. Ved å benytte kvalifisert tolk sikrer man at rett informasjon blir gitt og at taushetsplikten er ivaretatt. Det er derfor også spesifisert i tolkeloven at man ikke skal benytte pårørende, eller ansatte som kan språket, som tolk i helse og omsorg.

Forståelse bygger tillit

Det er nok lett å tenke at tolk er unødvendig når det “bare skal utføres en blodprøve”, men når pasienten ikke har mulighet til å gjøre seg forstått kan dette være en sårbar situasjon, kanskje spesielt når man har pasienter som kommer som flyktninger fra krigsherjede land. Tilliten til det norske helsevesenet er ikke bygd opp enda for denne pasientgruppen, og ethvert møte med helsepersonell vil være med å legge grunnlag for fremtidig samarbeid. I en del tilfeller må også viktig informasjon formidles til pasienten, eller pasienten kan ha spørsmål.

Vi må også huske på at pasientene vi møter kan være i mange forskjellige medisinske situasjoner. Å stå i en ventesituasjon som syk er krevende i seg selv, om ikke du også lurer på hvorvidt de sjekker jernlagrene dine eller om kreften har spredt seg. Vi kan ikke vite hva alle pasienter vi møter bærer med seg, men vi kan legge til rette for å møte dem på en slik måte at vi forstår hverandre. Da trenger vi tolk som arbeidsverktøy.