Se for deg en situasjon mange av oss har vært i: Slått ut av høy feber, halsen et verkende sår. Sist det skjedde meg, kreket jeg meg i vei til legen etter et døgn med stigende ubehag. Diagnosen ble bakteriell halsbetennelse. Jeg forlot kontoret med en resept i hånden.
Første pille ble fortært et par timer senere. Etter noen doser var effekten bokstavelig talt til å ta og føle på.
Horden av herjende streptokokker i halsen min ble rammet av et biologisk masseødeleggelsesvåpen. Det må ha vært som å slippe løs en ulv i en saueflokk. Smerter, hevelser og feber forsvant som dugg for solen. Forbløffende raskt følte jeg meg klar for å dra på jobb igjen.
I møtet med vår tids kanskje største helsetrussel, har vi ingen grunn til å være selvgode.
Men tenk om min høyst trivielle streptokokkinfeksjon i stedet ga alvorlig sykdom med uvisst utfall. Tenk om et sår i fingeren lett kunne ende med en dødbringende infeksjon. Tenk på risikoen ved omfattende operasjoner og transplantasjoner hvis vi en dag står helt uten virksom antibiotika.
Bakterier er som alt annet levende – de tilpasser seg for å overleve. Når de blir angrepet, utvikler de før eller senere resistensmekanismer som nøytraliserer trusselen. Og nå er det 25 år siden de ble møtt med et nytt antibiotikum.
Da penicillinet kom i bruk, rykket menneskene fra i kappløpet med mikrobene. Nå er de i ferd med å vinne tilbake ledelsen.
Dommedagsscenarier med enorme dødstall som følge av banale infeksjoner kan være nyttige for å vekke opinionen og skape forståelse for farene ved økende antibiotikaresistens. Heldigvis er det også håp – det er mye vi kan gjøre for å unngå en fremtid hvor vi må greie oss uten antibiotika. Men akkurat som med klimatrusselen, er det viktig at vi handler raskt og bestemt.
Lag et stort internasjonalt fond som skal finansiere forskning på antibiotikaresistens og andre globale infeksjonstrusler! Det anbefalte nylig en gruppe eksperter fra flere land. Ideen er god og bør realiseres snarest mulig.
Å forsyne verden med virksomme våpen mot antibiotikaresistente bakterier, malaria, ebola og lignende helsetrusler, er like viktig som å bekjempe sult, klimaendringer eller krig og undertrykkelse. Private legemiddelfirmaer søker først og fremst profitt, vi kan ikke satse vår fremtid på at de skal finne det lønnsomt nok å utvikle nye medikamenter og vaksiner i tide. Dette er en oppgave for det internasjonale samfunnet, og det er naturlig at rike land – som Norge – tar en lederrolle.
Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland da hun var statsminister. Men i møtet med vår tids kanskje største helsetrussel, har vi ingen grunn til å være selvgode.
I mange år er det blitt sagt at Norge er en trygg havn, sammenlignet med resten av verden, når det gjelder antibiotikaresistens. Kanskje har det blitt en sovepute? Sakte men sikkert øker nemlig forekomsten av resistente bakterier også her på berget. Samtidig er vi ikke så flinke til å begrense antibiotikabruken vår som vi kunne vært.
I denne artikkelen forteller eksperter hva som må gjøres for å snu utviklingen. Et av de enkleste rådene går til pasientene: Slutt å mase om antibiotika når den stressede fastlegen din har forsikret deg om at plagene skyldes virus. I verste fall gjør legen deg den bjørnetjenesten å skrive ut en resept for å få deg ut av kontoret.
Et annet godt tips er å studere tiltakene som er gjort i helsevesenet i Sverige, hvor antibiotikabruken nå er lavere enn i Norge. Vil man bli god, bør man ta lærdom av de beste!