Tid for ømhet

For en tid tilbake var jeg pårørende ved et sykehus. Det var stort sett en god opplevelse. Sykepleierne var blide, høflige og omsorgsfulle. Det samme var stort sett legene. Så fra å være litt engstelige ved innkomst, ble pasienten og jeg stadig roligere utover dagen.

Dessverre var det en bioingeniør som dro ned det gode inntrykket. Hun var ikke direkte uhøflig, hun virket ikke direkte sur, hun var bare ikke tilstede. Prøvetakingen forløp omtrent slik:

- Hei, er det … (navnet på pasienten)?
Det ble bekreftet.
- Jeg skal ta en blodprøve av deg. Når er du født?

Prøven ble tatt og bioingeniøren forsvant – uten et ord – eller et smil.

Nå er selvsagt jeg mer enn normalt oppmerksom på hvordan bioingeniører ter seg på ulike arenaer. Jeg har jobbet som bioingeniør og jeg har skrevet om yrkesgruppa en årrekke. Det er liksom «min gjeng». Jeg kan derfor ikke garantere at jeg hadde lagt like godt merke til det om en fysioterapeut eller radiograf hadde vært like mutt. Men jeg tror det! Dette var nemlig bruddet i en rekke positive, hyggelige møter med helsepersonell den dagen.

Da jeg senere spurte pasienten om det ble flere møter med bioingeniører i løpet av oppholdet, var svaret bekreftende. Dessverre var bioingeniøren som tok prøver på kvelden like mutt som forgjengeren.

Jeg VET at mange bioingeniører hilser, smiler, er omtenksomme og tilstede. Jeg håper at det gjelder de aller fleste, men sikker er jeg ikke. Jeg har nemlig boka til Per Fugelli fra 2010, «Døden, skal vi danse?», friskt i minne. I den karakteriserte han bioingeniører som roboter på autopilot. Det førte til en heftig (og god) debatt i Bioingeniøren, og mange følte seg urettferdig stemplet. Det hadde de sikkert rett i. For jeg regner med at det var de «vennlige» bioingeniørene som kastet seg inn i debatten – nettopp fordi de ikke kjente seg igjen i karakteristikken.

- Poenget er å få til et kort - men godt - møte mellom pasient og bioingeniør

Så kjære vennlige og smilende bioingeniør! Ikke ta dette ille opp. Dette er ikke et angrep på deg. Det er myntet på kollegene dine som kanskje ikke selv er klar over at de opptrer som roboter, men som likevel gjør det. Kanskje gjør de det ofte - kanskje bare av og til; uansett trenger de hjelp til å innse det og endre praksis. Først og fremst er det en lederoppgave, men det kan også være et tema kolleger imellom.

Jan Spurkeland, som driver firmaet Relasjonsledelse, formulerer det slik i reportasjen "Empati på tre minutter?": «Hvis du er stum og uinteressert, blir det vanskelig å oppnå tillit. Selv et kort møte kan innebære de første trinnene inn i empati. Bruk tiden til mellommenneskelig forståelse og åpenhet. Det er uhyre viktig for å etablere en god relasjon, selv om møtet er over på et øyeblikk eller to».

Det finnes prosedyrer for så mangt, så hvorfor ikke innføre noen høflighetsprosedyrer? Noe så enkelt som «Presenter deg», «Smil», «Se pasienten inn i øynene», «Slå av en kort prat hvis pasienten ønsker det».

Et tema for neste avdelingsmøte?