Av SVEIN A. LILJEBAKK, ansvarlig redaktør
(Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for tidsskriftet Bioingeniørens mening om et aktuelt tema.)
EN SOM DEG skal ikke ta blodprøve av meg! Det fikk «Alan», som er intervjuet i denne utgaven, høre fra en pasient da han som bioingeniørstudent hadde sommerjobb på et sykehus. Han er ikke alene om å få slengt slike kommentarer etter seg, det har Bioingeniøren fått bekreftet fra ansatte og ledere ved sykehuslaboratorier.
«ALAN» ER IKKE etnisk norsk. Dermed er han ekstra utsatt for trakasserende og hatefulle utsagn. I en undersøkelse blant sykepleiere hadde hele 60 prosent av respondentene med afrikansk opprinnelse opplevd diskriminerende ytringer det siste året. Det samme hadde 30 prosent av sykepleiere med bakgrunn fra Asia. Pasienter eller pårørende stod bak størsteparten av diskrimineringen.
HELSEPERSONELL MØTER mennesker i krise. I fortvilelse og smerte sier enkelte av dem ting de ellers ikke ville sagt. Andre er så ruset eller demente at de neppe forstår hva de sier. Og så er det selvsagt noen som rett og slett mangler folkeskikk, og spyr ut fordommene sine uten skam.
FOR BIOINGENIØRER, sykepleiere og alle andre med pasientkontakt er hets, trakassering eller rasisme en yrkesrisiko. Det er noe man må ha i bakhodet at kan skje. Noen er tykkhudet og sier at de blåser av det hvis pasienter oppfører seg dårlig mot dem, andre blir preget av slike ubehagelige opplevelser.
SELV OM RASISME og trakassering jevnlig forekommer, virker det som mange snakker lite om disse tingene. «Alan» har en mestringsstrategi hvor han har valgt å tåle mye – spesielt fra eldre pasienter. Han forteller heller ikke kollegaene mye om diskrimineringen han blir utsatt for. Og i sykepleierundersøkelsen svarte 75 prosent at de ikke varslet noen om hva pasientene hadde sagt til dem. Er det fordi de ikke føler behov for å snakke om det, eller fordi de tenker at «dette må jeg bare tåle uten å klage, jeg som er helsepersonell»?
DET ER NEPPE mulig å «oppdra» alle pasienter og pårørende til å oppføre seg ordentlig mot de som jobber med å hjelpe dem. Da står man igjen med den nest beste løsningen – å begrense skadevirkningene av trakasseringen som rammer helsepersonell. Kollegastøtte og prosedyrer for oppfølging av den som har hatt en ubehagelig opplevelse, er gode verktøy.
LEDERE BØR ta opp trakassering og rasisme med de ansatte og oppfordre til å snakke om det. Bare ved å ha en kultur for åpenhet, kan man kjenne det fulle omfanget av problemet. Og de som rammes vil vite at trakassering og rasisme ikke er noe man bare må tåle i stillhet, fordi man er helsepersonell.
"Jeg ønsker ikke at en som deg skal ta blodprøve av meg"
