Er ikke ansatte innen forskning vanlige nok?

Av SVEIN A. LILJEBAKK, ansvarlig redaktør

(Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for tidsskriftet Bioingeniørens mening om et aktuelt tema.)

MIDLERTIDIGE ANSETTELSER er noe som her til lands gjerne ses på som negativt. Ikke minst har den sittende regjeringen profilert seg med krav om faste, hele stillinger og «et seriøst arbeidsliv».

I AKADEMIA har midlertidighetskulturen lenge blomstret. Forskningsansatte protesterer mot dette, og har sendt brev til forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp).

BIOINGENIØR Randi Vik har jobbet med forskningsprosjekter ved NTNU siden 1978, og har fortsatt ikke fast full stilling. Sammen med bioingeniørkollega Liv Ryan er hun intervjuet i denne utgaven. De trives i jobben sin – men usikkerheten er der alltid. Midlene til forskningsprosjekter er tidsbegrensede. Får man ikke penger til et nytt prosjekt kan jobben ryke.

ER SAMFUNNET virkelig tjent med at forskere og ingeniører lever med denne usikkerheten hele karrieren? Noen orker ikke mer, og hopper av forskningskarrieren. Kunnskap skal liksom være det vi skal leve av i fremtiden. Har vi da råd til å miste de som skal frembringe kunnskapen?

VANLIGE FOLKS TUR, det skal det visst være nå. Er ikke ansatte innen forskning vanlige nok til at de også har krav på et anstendig arbeidsliv? Nå skal midlertidigheten ned, loves det. For en rødgrønn regjering vil det være et nederlag om det ikke lykkes.