Bioingeniør uten ansikt?

Niqab, et heldekkende slør med bare en glipe til øynene, er et marginalt fenomen i Norge. Det har imidlertid blitt noe vanligere på grunn av en puritansk religiøs vekkelse blant en del yngre muslimer. Påkledningen signaliserer avstand til storsamfunnet. Kvinnen skal skjules for menns blikk. Jeg finner det nærmest umulig å tolke drakten som noe annet enn kvinneundertrykkende.

Men de som selv har valgt niqab, synes neppe at jeg har noe med deres klesvalg å gjøre. Og de har et poeng. Mennesker gjør mange ting som andre mener er dumt, umoralsk eller skadelig. Man bør likevel tenke seg godt om før man reagerer med forbud. Frihet innebærer også friheten til å gjøre tilsynelatende uforståelige eller dårlige valg.

Når alt det er sagt, mener jeg likevel at skolene er på etisk trygg grunn når de regulerer bruken av niqab for studenter som utdanner seg til å jobbe med mennesker. Skjuler man ansiktet sitt, blir det vanskelig å kommunisere tydelig og meningsfullt. Det er utenkelig at helsepersonell skal ha tildekket ansikt når de møter pasienter, såfremt ikke smittevernhensyn gjør det nødvendig.

Jobb i helsevesenet eller i skolen handler i stor grad om kommunikasjon og samhandling. På bakgrunn av dette, virker det ikke urimelig å kreve at studenter ved profesjonsutdanninger «viser ansikt» i forbindelse med all undervisningsaktivitet. Det må de uansett når de går ut i yrkeslivet.

Hva de gjør på fritiden, bør derimot være opp til dem selv.

Å benytte seg av friheten til å utøve en spesiell religiøs eller kulturell praksis kan i blant lukke noen dører i arbeids- og samfunnsliv. Mye kan løses med litt smidighet, men ikke alt. Det er ikke diskriminering, det handler bare om å sette noen rimelige grenser som alle må forholde seg til.