Fremtidens eldreomsorg - hvor går ferden?

Av CATHRINE BERGET BOTTOLFS

SAMHANDLINGSREFORMEN. Pasientens helsetjeneste. Leve hele livet. Det utadvendte sykehuset. Helhetlige tjenestetilbud.

Begrepene, handlingsplanene og visjonene er mange. Det er ikke uten grunn. Innen 2050 blir antall eldre over 65 år i Norge fordoblet. Fordoblet! Tenk på det.

ALLEREDE NÅ ROPES DET VARSKU om mangelen på helsepersonell. Mange helseforetak har fremtidsvisjoner om å flytte helsetjenesten nærmere brukerne. For det koster penger og personell å drive sykehus og sykehjem. Ressursbruken må begrenses og effektiviseres. Dermed må mer oppfølging og behandling foregå i hjemmene. Det snakkes om «hjemmesykehus» og samtidig sies det at pasienten skal få et likeverdig tilbud uavhengig av bosted og hvilken behandler som yter helsehjelp. Flere målinger skal utføres pasientnært og mer oppfølging skal foregå digitalt. Og når helsehjelpen skal flyttes nærmere pasienter og brukere, følger diagnostikken med. Økt grad av pasientnær analysering og selvtesting blir naturlig nok en del av dette. Koronapandemien var altså bare en forsmak.

MANGE AV OSS HAR NOK SETT den mye omtalte «Brennpunkt»-dokumentaren «Hjemme best?» Der møter vi gamle og pleietrengende som fortsatt bor hjemme. Det er vondt å se at mennesker ikke får den omsorgen og hjelpen de trenger. Knappe ressurser og mangel på sykehjemsplasser gjør at mange må bo hjemme lenger enn de ønsker selv. Og det er kanskje den veien det går for de fleste av oss?

SÅ HVA KAN MAN ØNSKE SEG? Foruten grunnleggende omsorg og oppfølging? Foruten å se noen av de samme ansiktene titte innom i løpet av en uke? Vi vet at god, livsforlengende behandling er avhengig av riktig diagnostikk. Riktig laboratoriediagnostikk er en del av fundamentet for treffsikker og fullgod behandling. Men riktig laboratoriediagnostikk fordrer god kunnskap om hvordan man utfører faglig forsvarlig laboratoriearbeid. Og her er det en jobb å gjøre.

MANGE ENHETER I HJEMMETJENESTEN har de siste årene fått kartlagt sin laboratorievirksomhet gjennom Noklus sitt «hjemmetjenesteprosjekt». Konklusjonen er at laboratorievirksomheten er mer omfattende enn først antatt og at det er store variasjoner i systemer for opplæring og kvalitetssikring ute i kommunene. Til tross for at det er sykepleiere og helsefagarbeidere som utfører laboratoriearbeidet, er det langt fra alle helsefaglige utdanninger som har laboratoriefag i sine studieplaner. Mange helsefagarbeidere står altså på bar bakke når det gjelder kunnskap om laboratoriearbeid. De er dermed prisgitt arbeidsplassens system for opplæring. Så hvordan kan de vite hva de ikke vet – og hva de bør kunne?

FOR DET ER STORE FORSKJELLER der ute. Noen har systemer for kvalitetssikring av laboratorievirksomheten på plass, andre ikke. Er det greit at det på den ene siden av kommunegrensa er tilgang på hjelpemidler og kunnskap til å måle CRP riktig, mens det på den andre siden ikke er så viktig? Nei, nord i dalen, der tar vi det mer på «feelingen» faktisk!

Mange har faktisk heller aldri lært noe om venøs prøvetaking, til tross for at de ofte må ta blodprøver. «Learning by doing»! All ære til de ansatte som gjør det beste de kan og tar utfordringer på strak arm. Men blir det kvalitet av det?

I DE KOMMUNENE SOM DELTAR I NOKLUS er pågangen for kurs i laboratoriearbeid stor. Noen kommuner har ansatt kommunebioingeniør. Det er flott, og et skritt i riktig retning. Men de skal få mye å gjøre i årene som kommer! Nytten av store visjoner og planverk er begrenset når selve fundamentet for behandlingen ikke er på plass. Hvem skal sørge for god kvalitet på laboratoriearbeidet der du er – når den tid kommer?