Frustrasjonens forbannelse

Å være arbeidsledig er en krevende prosess. Tony mistet jobben etter nedbemanninger. Han var godt orientert om de økonomiske forholdene i bedriften og var således ikke overrasket da han ble overflødig. Full av pågangsmot pakket han kofferten og flyttet sørover til et arbeidsmarked med større muligheter. Med bakgrunn i den kompetansen han hadde og den generelle etterspørselen i markedet, antok han at det ville bli en relativt enkel sak å få seg en ny jobb.

Det ble det ikke. Ukene gikk og etter hvert månedene. En kveld Tony var innom for en prat, fortalte han at han vurderte å flytte hjem igjen. Han var lei. Han hadde akkurat avsluttet en intervjurunde på en potensiell jobb og var nok en gang blitt lovet en snarlig tilbakemelding. Den kom ikke.

Minimal påvirkningsmulighet

Tony er klar over at han ikke er den eneste søkeren i markedet. Han har forståelse for at han ikke nødvendigvis er førstevalget, men han har problemer med å forstå at det skal være så vanskelig å få en ordentlig tilbakemelding. Han er utålmodig etter å komme i gang, utrette noe, bli en del av livet igjen. Men isteden blir han sittende i et vakuum med minimal mulighet til å påvirke egen situasjon.

I et middagsselskap forleden fortalte jeg om Tony og situasjonen hans. Flere av de tilstedeværende nikket gjenkjennende når jeg kom inn på hans frustrasjon over manglende påvirkningsmuligheter.

Elise forteller at hun er sliten. Etter flere omorganiseringer føler hun at hennes fagområde har blitt nedprioritert. Hun har flere ganger prøvd å påpeke nødvendigheten av å satse ressurser på både opplæring og å oppdatere utstyr, uten å få gehør. Det plager henne at den kunnskapen hun har brukt et halvt yrkesliv på å tilegne seg og videreutvikle, står i fare for å forsvinne når hun går av med pensjon.

Marit forteller om et arbeidsmiljø som har fått lov å utvikle seg over tid. Uønsket adferd kombinert med manglende problemløsning har eskalert, og de som får muligheten forlater arbeidsplassen. Det er jo vel og bra, kommenterer hun, men det verste er frustrasjonen de gjenværende opplever. En frustrasjon som forsterker seg fordi påvirkningsmuligheten er liten.

Når frustrasjonen får fotfeste

De fleste av oss har i en eller annen setting opplevd å være andre eller tredje valg i en utvelgelsesprosess. Den umiddelbare skuffelsen over ikke å ha blitt valgt kan være tung å fordøye. Det kan føles meningsløst å ha lagt ned mye tid og forberedelser i en prosess som ikke gikk i ens favør. Men hva med de prosessene vi er en del av i vårt daglige arbeid?

Evnen til å vise initiativ, ta ansvar og våge å være innovativ blir ansett som gode egenskaper. Men hva skjer når opplevelsen av å vise initiativ blir møtt med taushet eller en «det har vi allerede prøvd»-holdning? Et forsøk på å ta ansvar med et «hadde det vært så enkelt, så»-utsagn? Et innspill til forbedring med «det er begrenset med ressurser»?

Hva skjer når du har en gjentagende opplevelse av å ikke nå frem? Av å ikke bli hørt? Eller sett? Hvor lett er det å opprettholde engasjementet og tiltroen til påvirkningsmulighetene?

Det kan virke meningsløst å ha blitt vurdert god nok for laget og så få en permanent plass på reservebenken. En økende misnøye med manglende utviklingsmuligheter kombinert med liten delaktighet gir grobunn for frustrasjon. En frustrasjon som når den øker i omfang kan få langt verre konsekvenser enn at man mister noen lovende medarbeidere.