Hva er et liv verdt?

Av MONA PEDERSEN UNNERUD, leder av yrkesetisk råd

Vi har i flere måneder stått med begge beina plantet i en pandemi, og på verdensbasis står vi fortsatt i den. Hvordan verden ser ut når dette innlegget publiseres, er det ingen som vet. Vi kan synse og mene, bruke utregninger og modeller, men vi kan ikke fullt ut forutse hendelsesforløpet.

Enkelte verdensledere har lukket øynene i håp om at viruset dermed skal forsvinne, smittetallene har steget og antall døde har skutt i været. Land fikk fargekoder og grensene ble stengt, skoler og barnehager låste dørene og vi måtte finne nye måter å være sammen på. Digitale løsninger kom på plass, vi sluttet å håndhilse på hverandre og plutselig visste alle hva R-tall og kohorter var.

Uvirkelig

Det var apokalyptisk å kjøre til jobb fredag 13. mars, dagen etter at Norge stengte ned. Det var stille og uvirkelig. Sprit og hansker ble tatt frem. Alle snakket om «meteren». Selv skjønte jeg da at jeg hadde «solgt sjelen min» til helsevesenet. SMS tikket inn fra helseforetaket om retningslinjer nesten daglig.

Som medlem av Klinisk etikk-komite ble jeg raskt informert og skolert for håndtering av etiske dilemmaer og prioritering av helsehjelp grunnet covid-19. I den grad man kan bli det. Det var absurd å ta inn over seg nyhetene fra Italia. Lange køer utenfor sykehusene og militærkonvoier med døde. De måtte raskt innføre aldersregler for hvem som skulle få behandling. Manglende kapasitet gjorde at de yngste ble prioritert, mens de over 60 år kun fikk lindrende behandling.

Prioriteringer

Vi gjør alle prioriteringer i livene våre. Enten det dreier seg om tid, penger eller jobb. På et sykehus gjøres det daglige prioriteringer for at helsehjelpen ikke skal skje tilfeldig og for å sikre en rettferdig fordeling av ressursene. Kirurger avgjør hvem som skal opereres først og hvem som kan vente. Ved eventuell blodmangel må man prioritere hvem som skal få blodet vi har på lager. På en intensivavdeling må man prioritere hvem som skal få de tilgjengelige respiratorene. Ved mangel på beskyttelsesutstyr må man velge fordelingen. Vi har et prioriteringsutvalg som bestemmer hvilke medisiner som skal godkjennes utfra forventet effekt og kostnad. Det er først når ressursene ikke strekker til at vi må gjøre enda tøffere prioriteringer.

Livets verdi

Norsk helsevesen tilstreber å ha mennesket i fokus, uavhengig av alder og kostnad. Det er forventet bedring og antall antatte leveår, utfra diagnose, som avgjør. Ikke hvor gammel man er. Selv kjenner jeg flere eldre personer som har fått påspandert nye «reservedeler» i kroppen i godt voksen alder, og som fortsatt har mye å glede seg over i livet. Dette er noe av vårt vestlige, rike privilegium.

Håndteringen av pandemien så langt har gjort at vi fortsatt kan tenke slik. Det skal ikke være forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Begge blir vurdert etter tre kriterier; nytte, ressurser og alvorlighetsgrad. Samtidig er det viktig å la døden få være en del av livet, dersom behandlingen vil skade mer enn det gagner og frarøve en naturlig død.

Global dugnad

Begrensede sykdomsutbrudd skjer stadig vekk over hele verden. Malaria, hiv/aids, ebola. Ingen av dem har fått like mye oppmerksomhet som covid-19 det siste halvåret. Forskjellen er at dette er en global pandemi, men er det også slik at vi først bryr oss når noe rammer oss selv? Er våre liv mer verdt enn andres? Dette blir et etisk dilemma når vaksinen skal fordeles. Hvem skal få de etterlengtede dosene først?

Utfordringene står i kø for fremtidens menneskeverd. Vi er oss selv nærmest, men for å håndtere noe globalt må vi også tenke på vår neste. FNs bærekraftsmål 1 og 3 handler om å utrydde fattigdom og sikre god helse og livskvalitet for alle, uansett alder. Vi kan alle gjøre noe og starte i det små. I denne sammenheng kan det være noe så enkelt som å følge anbefalingene til Helsedirektoratet og myndighetene. Det at du tar ansvar og tar kloke, kjipe og isolerende valg, kan hjelpe til med å begrense sykdom og smitte. Hvor bra er det ikke å bidra til det?