Hvordan ser laboratoriene ut i 2040?

Av KAJA MARIENBORG, medlem av BFIs fagstyre

Bioingeniørenes rolle er i endring, men vår treårige generalistutdanning er allerede stappfull av faglig innhold og forslag om femårig utdanning har i mange år vært tabubelagt og hardt kritisert. Kan vi med hånden på hjertet si at vi innehar tilstrekkelig med kompetanse til å drifte fremtidens laboratorier?

I NITO BFIs nye rapport Bioingeniørene – bærebjelke og mangelvare, fremlegges det fire scenarioer utarbeidet av Samfunnsøkonomisk analyse i 2018. Alle scenarioene tydeliggjør mangel på bioingeniører. Samtidig pekes det på ulike behov for kompetanseheving og endringer i bioingeniørenes oppgaver.

Scenario 1: Metodeutvikling og teknologi

Første scenario ser for seg en helsetjeneste i verdenstoppen med utvikling og implementering av teknologi. Bioingeniørenes rolle vil helle mot metodeutvikling, teknologisk infrastruktur og utbredt bruk av persontilpasset medisin. Det vil stilles høyere krav til kompetanse, og laboratoriemiljøene vil være mer tverrfaglige.

Just Ebbesen, prosjektdirektør for Nye Oslo universitetssykehus, mener at fremtidens bioingeniører skal drive mer med metodeutvikling. Teknologien er allerede på vei inn i laboratoriene, med helgenomsekvensering, digital patologi, og helautomatisering av prøveflyt på medisinsk biokjemi og i mikrobiologi. Samtidig øker behovet for IKT-kompetanse, bioinformatikk og forskning. Masterkompetanse som bygger på den generelle bioingeniørfaglige bachelorkompetansen, vil gjøre oss bedre rustet til å utvikle våre egne fagområder.

Scenario 2: Rutine fremfor kompetanseheving

I det andre scenarioet blir presset på laboratoriene vedvarende stort, da volum foretrekkes over metodeutvikling. Pasientnær analysering (PNA) blir den nye normen, mens ressurser på opplæring og kvalitetssikring blir nedprioritert.

I dag har flere helseforetak gått over til desentralisert prøvetaking. Store analysehaller med samlebånd gjør sin inntreden på flere fagområder. Mange prioriterer rutinen fremfor kurs og utdanning, men krav om faglig oppdatering og utvikling ligger i helsepersonelloven og i våre yrkesetiske retningslinjer. Muligheten for å jobbe mot en spesialistgodkjenning burde være minstekrav til kompetanseheving.

Scenario 3: Private helsetjenester i førersetet

Tredje scenario tegner et bilde av en privatisert helsetjeneste drevet av teknologi, med store ulikheter mellom offentlig og privat laboratorievirksomhet, hvor de private øker sitt forsprang. Private aktører har allerede et teknologisk forsprang med storskala automasjon. Også apotekene utvider sitt repertoar av selvtester, uten å gi veiledning i kvalitetssikring.

Skal bioingeniørene være ledende i utviklingen av analyserepertoar og bedrive opplæring og kompetanseoverføring innen PNA, krever det erfaring fra rutine og kvalitetssikring. En utdanningsløsning med treårig bachelor etterfulgt av noen år med arbeidserfaring før påbyggende toårig master, vil være én løsning. Det vil styrke realkompetansen bygget opp gjennom noen år i arbeid. Samtidig får man utdypende formell kompetanse, slik at man kritisk kan vurdere prosjekter og metodeutvikling.

Scenario 4: Ulike grupper bioingeniører

Fjerde og siste scenario forestiller seg at en høyt utdannet befolkning er sentrert i storbyene. Store teknologiske forskjeller vil skille private og offentlige laboratorier. Bioingeniørene vil deles i grupper med høy kompetanse og mer teknisk personell.

Dagens ledere kan fortelle om enkelte ansattes ønske om kompetanseheving, mens andre tviholder på den gode gamle rutinen. Kompetanseheving er uønsket for mange rutinebioingeniører som ikke ser behovet. I kontrast har vi den yngre generasjonen som higer etter å lære mer. De kommer fra bachelorstudiene med en kritisk og evidens-etterspørrende holdning til rutinen. Uansett hvilken gruppe man tilhører, er vi nødt til å være med på utviklingen. Dagens utdanning legger grunnlaget for morgendagens laboratorier og den rollen bioingeniørene skal ha der.