Hvorfor lykkes noen bedre enn andre med digital undervisning?

Av MARIANNE S. EMBLEMSVÅG

I STUDIEBAROMETERET 2020 og senere i SHoT-undersøkelsen, rapporterte 70 prosent av studentene at de hadde lært mindre under koronapandemien. De mente at digital undervisning var verre, eller til og med mye verre, enn tradisjonell klasseromsundervisning.

Bioingeniørutdanningen ved OsloMet synes derimot å være blant de som har knekket koden for digital undervisning. Studiebarometeret viste at disse studentene var blant landets mest fornøyde med det digitale undervisningsopplegget. Hva gjorde de annerledes, og hvorfor virket det?

VI KAN PRESENTERE store mengder informasjon for studentene, men kun når informasjonen når frem til studentenes langtidsminne har læring funnet sted. Mye av tenkingen og informasjonsprosesseringen finner sted i korttidsminnet. Denne informasjonen må flyttes til langtidsminnet innen 20 minutter, hvis ikke kan den tapes.

Læringsprosessen endrer bokstavelig talt hjernens strukturer, og nevrovitenskapen har vist at dendrittene – kommunikasjonsarmen mellom nevroner i hjernen – øker i både størrelse og antall når vi lærer noe nytt. Langtidsminnet har nærmest ubegrenset lagringskapasitet, og den lagrede informasjonen er knyttet sammen gjennom intrikate nettverk. Læringsprosessen kan derfor defineres som mottak og prosessering av ny informasjon, før lagring til senere bruk.

FAKTORENE SOM PÅVIRKER læringsprosessen er mange, og ikke alle er kjente. Forskning viser at vi lærer mer effektivt når vi er engasjert, interessert og stimulert; når nysgjerrigheten er pirret; når vi blir utfordret samtidig som vi er trygge i undervisningssituasjonen, og når den nye kunnskapen repeteres og knyttes til tidligere kunnskap og erfaring. Å involvere studenter aktivt i undervisningen er vist å fremme lagring i langtidsminnet. Læringen hemmes derimot når studentene er uinteresserte og kjeder seg, eller opplever manglende mestring og redsel for å mislykkes.

HVA GJORDE BIOINGENIØRUTDANNINGEN ved OsloMet riktig? Studentene fortalte om engasjerende digital undervisning, avbrutt av oppgaveløsning og gjennomgang av oppgaver i fellesskap. I tillegg hadde de god samhandling med foreleserne i et uformelt læringsmiljø, og kunne stille spørsmål gjennom e-post. Forelesningene ble ikke lagt ut på nett, studentene måtte delta aktivt i et fellesskap rundt de digitale forelesningene. Tilbakemeldingene fra studentene var at dette fremmet samholdet og ga grunn til å stå opp om morgenen.

FORELESERNE LYKTES i å engasjere studentene, og kravet om aktiv deltakelse i fellesskap er etter min mening genistreken i dette eksempelet. For til tross for at forelesninger lagt ut på nett kan fremme læring, viser erfaringene med den koronainduserte digitale undervisningen at det studentene savnet aller mest var samhandling med lærer og andre studenter (1). Manglende samhandling og kommunikasjon påvirker engasjement, motivasjon og studentenes følelse av tilhørighet og velvære.

DET ER KREVENDE å kommunisere med og engasjere studenter gjennom digitale flater, spesielt dersom studentene har skrudd av kameraet og ikke deltar i dialogen. Monolog er dessverre stadig den mest brukte undervisningsmetoden, og forelesningene er ofte for lange og stoppes sjelden for å gi rom for repetisjon og refleksjon. Digital undervisning krever en type pedagogikk som legger til rette for toveis kommunikasjon i større grad enn fysisk undervisning, der dette kommer mer naturlig.

DIGITAL UNDERVISNING kan bidra til å gjøre utdanning mer tilgjengelig for flere, men den kan også bidra til at flere faller fra, dersom forutsetningene for læring ikke ivaretas.