Hvorfor så stille rundt diagnostisk samarbeidspartner?

Av Kjetil Jenset, nestleder av BFIs fagstyre

Diagnostisk samarbeidspartner kommer opprinnelig fra Danmark. I en tid med overskudd av bioingeniører søkte man nye arbeidsområder der bioingeniørenes kompetanse og arbeidskraft kunne komme til nytte. Ett område var i diagnostikken, sammen med andre profesjoner. Diagnostisk samarbeidspartner ble til, og defineres slik:

«Å være en diagnostisk samarbeidspartner vil si at bioingeniørene plasserer seg strategisk og inngår i en faglig dialog om diagnostikken med pasienter, faggruppene de samarbeider med og den politiske/administrative ledelsen. Bioingeniøren som diagnostisk samarbeidspartner tar et aktivt medansvar for pasientbehandlingen og er proaktiv og initiativrik når det gjelder nye oppgaver som oppstår i det samlede pasientforløpet.» (1)

DSP har vært et strategisk innsatsområde for danskene siden 2009. BFI ville etterprøve suksessen i Norge og lyste ut midler som kunne benyttes til DSP. Det førte til at Sykehuset Innlandet kunne ansette to bioingeniører i 50 prosent prosjektstilling som DSP i 2014. Resultatet av prosjektet var positivt, og det var mange lovord og forhåpninger til økt tverrfaglig samarbeid.

Ut av laboratoriet

Bioingeniørene har en kompetanse som kan nyttes også utenfor laboratoriene. Vi har en plass i det tverrfaglige samarbeidet. Mens andre snakker om at en test er en test, kan vi si noe om testens kvaliteter, hva som påvirker resultatet og om nytteverdi. Dette er diagnostisk viktig, men gjør vi det? Vi kan bruke vår kompetanse slik at riktig analyse velges, prøver blir tatt korrekt, og unødige prøver og prøvetaking unngås. Vi kan tolke resultater, planlegge pasientforløp, undervise i analysearbeid og kvalitetssikre utstyr og PNA.

Prosjekt DSP i 2014 resulterte i færre analyser og bedre kommunikasjon mellom sengepost og lab. Det er mange i dag som har dialog og samarbeid med avdelingene, men ikke i form av DSP. Ikke alle bioingeniører i 2021 mener at de har en naturlig plass på sengeavdelingens morgenvisitt. Det er ikke sikkert at vi skal være der heller, men det er naturlig at vår kompetanse brukes der våre fag er involvert.

Veien videre

På tross av positive resultater, tok aldri DSP av i Norge. BFI investerte mye ressurser i prosjektet, men har i dag ingen god oversikt over effekten. Er DSP utbredt, eller løses samarbeidet utad på andre måter? Så, mange år etter, bør vi undersøke hvilken betydning dette fikk. Hva er status, hva er behovet? Før vi går videre, bør vi innhente informasjon om DSP/tverrfaglig samarbeid slik det praktiseres i dag ved å spørre våre medlemmer og våre rådgivende utvalg. Informasjonen vil danne grunnlaget for veien videre med DSP i Norge. Danske bioanalytikerne vurderer at diagnostisk samarbeide er en del av deres praksis i dag, og at oppgaven vil vokse fremover (2). Dit ønsker også vi å komme.

1. Fremtidstrender i Bioingeniørfaget, NITO BFI 2014
2. Bioanalytiker i beta, dbio.dk, 2019