Debatt
Jeg er ikke en bil!
”Det er ikke nødvendigvis så negativt å bli behandlet som en Toyota,”skriver Sonja Skaari Bioingeniøren. Hun har selv vært alvorlig syk og roser at ”systemer og pasientsløyfer er kvalitetssikret og at legene krysser av på sjekklister”. Jeg er enig i det, men jeg er ikke en bil! skriver Per Fugelli.
Jeg vil bli behandlet med evidensbaserte prosedyrer og internasjonale standarder, men jeg vil også, som sykt menneske, bli møtt av mennesker i sykehuset. Sonja Skaar skriver: ”Det svært store antall prøver får tanken på en prøvetakingsrobot til å bli mer en ønskedrøm enn en trussel”. Ja, jeg vil nok foretrekke å bli tatt prøver av av en ekte robot enn av en bioingeniør forkledd som menneske som oppfører seg som en robot.
Jeg blir glad over å høre at mine negative erfaringer med robotaktige bioingeniører sannsynligvis er noe skjev. Kirsten Holden, Hanne Rüber og Solfrid Jarsve Brekke balanserer mitt inntrykk med å fortelle om vennlighet, humor, berøring, øyne som møtes, smil og tårer under prøvetakingsrunden.
...arbeidspresset og effektivitetskravet kan gå ut over muligheten til å vise folkeskikk og medmenneskelighet.
Felles for alle innleggene er en bekymring for at arbeidspresset og effektivitetskravet kan gå ut over muligheten til å vise folkeskikk og medmenneskelighet. Hanne Rüber sier det slik: ”Ledelsen ved sykehusene oppmuntrer ikke til personlig service i tider hvor budsjettfokus og samlebåndsproduksjon er det som teller”. Bioingeniørene i sykehus og på poliklinikk bør kreve arbeidsforhold som gjør det mulig å oppleve det Hanne Rüber beskriver: ”Den timen jeg bruker på blodprøvetaking om morgenen gir meg mye krydder i hverdagen, mest i positiv forstand”. Et slikt arbeidsmiljø vil både bioingeniøren og Toyotaene nyte godt av.
I min bok ”Døden, skal vi danse?” forteller jeg om mitt møte med helsetjenesten. Først og fremst roper jeg ”Hipp Hurra” for helsetjenesten vår. Vi har en rettferdig helsetjeneste som ikke gjør forskjell på folk etter makt, stilling og inntekt. Vi har en høykompetent helsetjeneste rik på kunnskap og flinke fagfolk, inkludert bioingeniørene. Men en del menneskelige kvaliteter er blitt ofret på effektiviseringens alter. Verst er mangelen på en fastlege for alvorlig syke pasienter i sykehuset. Du blir redd og forvirret av å bli møtt med en stim av engangsleger.
Som en del av kritikken mot sykehusfabrikken har jeg en liten tekst om møtet med bioingeniørene. Det gleder meg at denne vekker debatt. Å være en kilde til selvkritisk refleksjon og forbedring av helsetjenesten er selve formålet med ”Døden, skal vi danse?”.
Av Per Fugelli
