Jeg ser og lytter i møtet med pasienten

Av MAREN ØVERSETH, medlem av BFIs yrkesetiske råd

I dag gikk jeg prøverunde på medisinsk avdeling og jeg skulle ta blodprøve av en mann i 70-årene. Vi hadde en fin samtale og under samtalen la han merke til noe som minnet han om hans avdøde kone. Prøvetakingen gikk helt fint, men da jeg skulle gå, så jeg at han gråt stille. Plutselig visste jeg ikke hva jeg skulle si. Jeg spurte om det gikk bra, og han sa ja. I mangel på noe annet å si, spurte jeg om jeg skulle hente en sykepleier. Han svarte nei, det var ikke noe sånt. Det hele endte med at jeg ga ham et smil og gikk.

Vi snakker ofte om blodprøvetaking på sengepost og om hva som er fint å si til pasienter. Vi kjenner sjelden pasientens historie, men antar ofte diagnosen ut fra hva slags prøver som er rekvirert eller hvilken avdeling pasienten er innlagt på.

Historien over er en av mange om møter mellom pasient og bioingeniør. Slike møter skjer hundrevis av ganger hver dag, men ingen av dem er like.

«Ha en fin dag»

I de yrkesetiske retningslinjene for bioingeniører punkt 2 står det at: «Bioingeniøren retter sin oppmerksomhet mot pasienten og utøver sitt yrke slik at pasienten føler trygghet».
Vi jobber ofte svært nær pasientene, men kontakten er som regel ganske kortvarig. Det tas blodprøver i tide og utide, og det kan være lett å tenke at disse korte møtene ikke betyr noe for pasientene. Historien over viser det motsatte.

Jeg pleier nesten alltid å avslutte blodprøvetakingen med å si «ha en fin dag». Jeg har tenkt mye på om det er greit å si det til pasienter som tydelig ikke har det veldig fint, ja til og med døende pasienter. Jeg bruker selvfølgelig skjønn, men som regel tenker jeg at det sannsynligvis er hyggeligere å avslutte med ønske om en fin dag, enn å ikke si noe i det hele tatt.

Glem aldri …

En kjent samfunnsdebattant og pasient, Per Fugelli, rettet i 2010 oppmerksomheten mot bioingeniørenes rolle som leverandør av menneskelig kontakt. Han kalte bioingeniørene han hadde møtt for roboter. Jeg håper vi fortsatt husker dette.

Jeg avslutter spalten denne gangen med Ingegerd Seljeskog og Reidun Hovs ord om møte med pasienten:

«Glem aldri at hver dag gir deg en mulighet

Mulighet til å sette livsvarige minner i et medmenneske. Du er i besittelse av en makt

Den makt som gjør at den som mottar din tjeneste er prisgitt deg, dine luner, ditt humør, ditt engasjement, din dagsform. Midt i en håpløs situasjon kan du velge om du vil bli et godt eller et dårlig minne som pasienten aldri glemmer. Smerten glemmes når krisen er over, men de mellommenneskelige erfaringer vil pasienten huske; jeg møtte et menneske som:

• Brydde seg om meg
• Fant en god stilling så jeg fikk hvile
• Tørket min panne
• Tok på meg med varsomme hender
• Gav meg tid
• Husket mine spørsmål
• Var nærværende når hun/han var til stede, om bare i fem minutter
• Lyttet og som tydet at jeg var lei meg, eller hadde smerter uten at jeg behøvde å si det

Det vonde minnet husker pasienten også:

• Du tok på meg med harde hender, og snudde meg med brå bevegelser
• Du overså min smerte og fortvilelse
• Jeg husker at du glemte mine spørsmål
• Du var til stede, men likevel så du meg ikke – dine tanker var andre steder
• Ordene såret, forvirret og skapte angst i meg.»