Jeg tviler på at desentralisert blodprøvetaking er en god idé

Av Ida Folvik Adem, bioingeniør ved Martina Hansens hospital

(Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens egne meninger.)

I DET SISTE har dagene vært kaotiske for oss som jobber i helsevesenet. Når jeg har det slik, setter jeg utrolig stor pris på en «rolig» stund på prøvetakingsenheten. Der trenger jeg ikke tenke på koronatester, innkjøring av ny maskin, statistikk eller andre ting som er strevsomt eller vanskelig.

NÅR JEG TAR PRØVER, er det én ting jeg stadig får høre fra pasientene. Det kan høres ut som jeg overdriver, men flere ganger daglig blir jeg fortalt forferdelige historier om prøvetaking ved andre institusjoner. Jeg ser ofte hematomer, «ødelagte» årer og andre merker etter det som må ha vært en meget ubehagelig prøvetaking.

PASIENTENE FORTELLER om rullende årer, vanskelige årer og at det må stikkes opptil åtte ganger før det kommer noe blod. Oftest er jeg helt uenig i vurderingen av årene. Det finnes altså prøvetakere der ute som i stedet for å si «beklager, jeg bomma», forteller pasientene at det nærmest er deres egen feil som har disse årene. Det er ikke greit!

OFTEST BLIR SAMME institusjon nevnt. Jeg vet at de har en desentralisert prøvetakingsmodell, og jeg tenker med én gang at det kan være årsaken.

PASIENTER SER IKKE forskjell på bioingeniører, sykepleiere eller helsesekretærer, så de skjærer oss alle over én kam. Det er «vi» som ikke klarer å ta prøver av dem, og det synes jeg rett og slett er litt flaut. Jeg synes også det er urettferdig - og selvfølgelig helt feil. Jeg bruker mye tid på å forklare forskjellen mellom yrkene våre, utdanningen og forskjellen i kunnskapsnivået når det gjelder blodprøver. Dette setter pasientene stor pris på.

JEG FORTELLER også at om årene «ruller», så er det min jobb å «holde fast». En rullende åre er ingen unnskyldning for et dårlig stikk.

ET ANNET ASPEKT ved dette er jo at pasienter som opplever ubehagelige situasjoner under prøvetaking også vegrer seg mer ved senere anledninger. Vi trenger ikke enda flere som er redde for å bli tatt blodprøver av, de finnes det nok av fra før. Og vi skal i alle fall ikke være årsaken til at en pasient utvikler angst for prøvetaking.

JEG HAR SELV blitt «redd» for blodprøver etter en meget uheldig prøvetaking, da en sykepleierstudent skulle forsøke for første gang på meg. Denne hendelsen har ikke kroppen min klart å glemme, så jeg vil gjerne ligge og snu hodet vekk når noen tar prøver av meg. Derfor forstår jeg pasientene veldig godt når de forteller om sine erfaringer.

EGENTLIG VIL JEG TRO at en prøvetaker som har holdt på i noen år - uansett bakgrunn og yrke - har erfaring nok til å ikke fortsette med slike bomstikk. Men det høres ikke slik ut. Eller er det så stor «turnover» ved desentraliserte sykehus at ingen rekker å bli skikkelig gode før de finner seg et annet sted å jobbe?

ER DET DESENTRALISERINGEN som er problemet? Får sykepleiere og helsesekretærer god nok opplæring og oppfølging? På min arbeidsplass tar bioingeniørene i utgangspunktet alle blodprøvene. Men i helgene må sykepleierne stikke selv, og oppfølgingen av dem er for dårlig. Vi har rett og slett ikke tid, og pandemien har ikke gjort situasjonen noe bedre.

SYKEPLEIERNE VEGRER SEG for å ta venøse blodprøver. Jeg kan forstå usikkerheten deres, og jeg kan forstå at de trenger mye oppfølging og opplæring for å bli trygge, men det er rett og slett ikke nok timer i døgnet til å gjøre det. Så da fortsetter den onde sirkelen. Hvordan løses dette på et sykehus med en desentralisert prøvetakingsmodell?

HVA ER KOSTNADEN for alle bomstikkene? Hvor mye materiell går tapt? Hvor lang tid bruker man per pasient, dersom man bommer flere ganger og må hente hjelp?

JEG SITTER IGJEN med en følelse av at institusjonen det er mest snakk om, ikke har noen gode prøvetakere - og det vet jeg at ikke kan stemme. Men når pasientene gang på gang kommer med slike historier, så begynner jeg å tvile på hele systemet med desentralisert blodprøvetaking. Jeg har fått inntrykk av at det skaper unødvendig angst hos pasientene, det gjør jobben vanskeligere for oss som skal ta prøver etter at pasientene har hatt dårlige opplevelser - og jeg vil tro at mye prøvetakingsmateriell også går tapt.