Korona, koppnudler – og kaos

Av HANNE THERESE EINAN GULBRANDSEN, bioingeniørstudent ved Universitetet i Agder

Mens hele Norge hyller helsesektoren, sitter de fleste studenter på hyblene og lengter ut. Ikke bare ut til studentfester og grilling og alt det godlynte som vanligvis holder oss gående i en hverdag fylt av ferdigmat og skrivekrampe. Vi vil ut til laboratoriene. Ut til dere.

Noen av oss får lov. Tredjeårsstudentene har fått tilbud om midlertidig autorisasjon gitt at man har gjennomgått en viss mengde praksis og blir innkalt til dyst i særlig utsatte områder. Første- og andreårsstudentene er ikke helt klare ennå.

De som er praktisk anlagt sliter

De nyeste kullene er også de som er særlig utsatt for stengte universitet der praktiske læringsmål er omgjort til teoretiske - eller forskjøvet til neste semester. Praksisplasser for disse har stort sett blitt avlyst. Dette er naturligvis et problem for studenter i et yrke som krever god praktisk kontroll. Vi skal ha lært blodprøvetaking, smittevern, hvordan patologiske mikrober ses og luktes på skål, og vi skal kunne pipettere med stor selvsikkerhet.

Helst skal vi kunne dette relativt godt før vi tar sommerjobber, da laboratoriene rundt om i landet er avhengige av vår arbeidskraft for å selv kunne nyte sola. Håpet er at studentene ikke har tatt noen større skade av å miste en del praktisk læring. De som lærer best ved å være mer «hands-on» sliter, det vet jeg. Selv om studieveilederne prøver tappert å være kreative med videoer, quizer og e-læring, kan teori være tungt å fordøye uten å kunne se sammenhengene med egne øyne.

Eksamener må likevel utføres for at studieforløpet skal kunne gå videre på normert tid. Det er problematisk, tungt, og forvirrende – og sammen med sosial isolering er det vanskelig å holde motet oppe når man kanskje i tillegg er langt borte fra familien, støtteapparatet og mormors lapskaus.

Klar for ilden

Utenfor universitetsveggene har det vært nedskjæringer i øst og vest. En undersøkelse utført av NITO (1) avslører at en av fire ingeniør- og teknologistudenter har fått beskjed om ansettelsesstopp. Det er tøffe dager for våre medstudenter, og en usikker fremtid. Samtidig fylles Webcruiter opp med annonser for bioingeniørvikariater i forbindelse med koronakrisen. Vi blir fortalt om og om igjen, selv om nasjonens store nyhetskanaler ofte glemmer at vi eksisterer, at vi er essensielle.

Tredjeårsstudentene står parate som pølser i et barneselskap. Skal vi ut i ilden snart? Vi har satt oss opp på beredskapslister i øst og vest. Samtidig skal vi utføre bacheloroppgaver, som for mange nå har blitt endret drastisk på grunn av omstendighetene. Noen på grunn av at de har mistet tilgang til laboratorier – eller veiledere. Andre fordi de har blitt sendt hjem fra sine respektive utvekslingsland. Oppgaven jeg selv jobber med ble punktert midt i datainnsamlingen. Nå spøker vi om å kjøpe kjemisett myntet på barn for å kunne fortsette fra kjøkkenkroken på studenthybelen. Blant koppnudler og Kvikk Lunsj-papir og vissheten om at vi når som helst må ut i jobb om behovet kommer.

På mange steder er bachelorene omgjort fra gradert karakterer til bestått/ikke bestått, og forsvar av oppgaven blir avlyst til fordel for videopresentasjoner. Det har gitt hodebry for de som vurderer master i fremtiden, da noen universitet anser «bestått» som en C, mens andre ikke bruker bestått-karakteren for å regne ut snittet. På grunn av denne omregningen ble det også antatt at godkjent skulle være lik en C, og at dårligere resultat innebærer stryk. Det gjorde flere studenter som har fått bacheloroppgaven vendt på hodet, redde for å stryke og dermed stå uten autorisasjon når den midlertidige autorisasjonen opphører. Nå viser det seg heldigvis at godkjent/ikke godkjent likevel ikke skal vurderes som en karakter (for eksempel C), men være avhengig av om studenten oppnår læringsmålene for faget.

Kaos – og yrkesstolthet

Hvert bioingeniørkull landet rundt har sine egne problemer. Men én ting virker de fleste å være enige om; dette kaoset har gitt oss et spesielt innblikk i bioingeniøryrket. For de aller fleste jeg har snakket med har det resultert i økt yrkesstolthet; vi er så stolte av dere som går foran og gjør denne jobben! Vi ser frem til å lære av dere og gleder oss til å komme i jobb.
På mange måter er viktigheten av yrket vårt blitt en kjær livslinje under en særlig depressiv studieperiode for mange.