Fra redaksjonen
Livslang læring er en selvfølge – men hvem tar regningen?
Det bør være en selvfølge at det offentlige (les sykehusene) tar regningen når bioingeniører kurser og videreutdanner seg.
REKK OPP HÅNDA den som hadde en bestemor som tok utdanning da hun var over 50. Få, tipper jeg. For bare noen tiår siden tok man utdanning som ung, fikk seg en jobb – og så holdt kunnskapen seg sånn noenlunde ved hjelp av kurs og opplæring i ny og ne.
MEN TIDENE HAR ENDRET SEG og i dag setter stadig flere bestemødre – og fedre – seg på skolebenken. Mange må det, for arbeidslivet endrer seg stadig raskere og kunnskap går ut på dato. Idet den nye labmetoden er implementert, dukker det opp en ny.
DEN GODE NYHETEN er at de aller fleste klarer helt fint å holde kunnskapen ved like, det er i hvert fall ikke alder det kommer an på. Som 50-åring har man nemlig mye eksisterende kunnskap å hekte ny læring på. Det kan veie opp for at de nevrale forutsetningene er litt dårligere enn da man var 20, forteller en av forskerne vi har intervjuet til dette nummeret. Bente Næss Vestrheim bekrefter det. Hun tok en helt ny utdanning etter fylte 50 og startet i sin første bioingeniørjobb da hun var 54. Hun erfarte at det var en styrke å ha livet «på plass» slik at hun kunne konsentrere seg fullt og helt om studiene.
DET ER OPPLEST OG VEDTATT at livslang læring er helt nødvendig og det er en selvfølge at bioingeniører holder seg oppdatert, at de deltar på kurs, leser faglitteratur og helst videreutdanner seg.
MEN UTDANNING KOSTER – og hvem skal ta regningen? Ekspertutvalget for etter- og videreutdanning, som leverte sin utredning i juni i år, mener at hver enkelt av oss skal betale en egenandel på mellom 30 og 60 prosent, avhengig av type utdanning. NITO er kritisk og Trond Markussen sier til nito.no at arbeidsgiverne fortsatt må ta et betydelig ansvar for å sørge for kompetanseutvikling av egne ansatte.
DET ER IKKE VANSKELIG å være enig. Norge har et utdanningssystem som bygger på demokrati og like muligheter. Det bør være en selvfølge at det offentlige (les sykehusene) tar regningen når bioingeniører kurser og videreutdanner seg. Til syvende og sist er det pasientene som vinner på det.
