Må man spise brunost for å være integrert?

I novemberutgaven av Bioingeniøren er kommunikasjonsutfordringer i et flerkulturelt arbeidsliv viet stor plass. Irritasjon og misforståelser kan unngås hvis man har kunnskap om forskjeller i måten man kommuniserer på i ulike kulturer. Det var forsker Magne Dypedahls budskap til bioingeniørledere fra hele landet under BFIs lederdager i oktober.

Verden er blitt mindre. Folk flytter og reiser som aldri før. Da skulle man tro at en flerkulturell arbeidsstyrke er en fordel for enhver virksomhet. Men utlendinger som jobber i Norge etterlyser større vektlegging av de positive sidene ved mangfold.

Jo mer integrert – i betydningen vestlig – man fremstår som, jo mer inkludert blir man, sier bioingeniør Hoda Awada Christiansen til Bioingeniøren.

Tankevekkende er det også at en studie ved NTNU har påvist langt mer negative holdninger mot kvinner som bruker hijab, enn mot andre innvandrerkvinner. Majoritetssamfunnet setter en stor gruppe kvinner i bås, på bakgrunn av opphetede debatter om religiøse hodeplagg og konservativ islam. Det er urettferdig mot den enkelte, og et dårlig utgangspunkt for dialog på tvers av kulturer.

Må man spise brunost og gå på ski for å være integrert? Må man drikke lønningspils og plante hæla i taket på julebordet for å være en god kollega?

Nei, det må man så visst ikke! Og selv om mangfoldet er større nå, rommet det norske samfunnet også før i tiden betydelige kulturelle forskjeller: Arbeiderklasse mot borgerskap, by mot land, nord mot syd. Legger man til lekmannskristendom, målsak og avholdssak, har man kulturelle skillelinjer med stor sprengkraft. Samfunnet håndterte disse forskjellene, og bør være i stand til å ta opp i seg også det nye kulturelle mangfoldet.

Tilpasning er like fullt en nødvendighet når man flytter på seg. Og innvandrerens universalnøkkel er å lære det nye språket. På dette området er det viktig at storsamfunnet både motiverer til innsats og stiller tydelige krav til den enkelte. Man må også kunne kreve av hver enkelt at de følger samfunnets grunnleggende normer, uavhengig av egne preferanser. For eksempel blir det nærmest umulig å fungere i det norske arbeidslivet hvis man ikke kan forholde seg til kvinner som ledere eller kolleger.

Kulturelt mangfold er en styrke, men når det skjærer seg på en flerkulturell arbeidsplass kan det bli ekstra utfordrende å rydde opp, sier Magne Dypedahl.

I den forbindelse er stipendiat Julia Orupabos studie fra Høgskolen i Oslo og Akershus interessant. Hun har dybdeintervjuet et utvalg bioingeniørstudenter. Informantene er hovedsakelig etnisk norske kvinner og innvandrermenn, og det virker som kommunikasjonen mellom dem har låst seg. Kvinnene mener mennene er språksvake og nedlatende mot kvinner, mennene føler seg ekskludert fra studentfellesskapet.

Hvis slike problemer er utbredt ved høgskoler og universiteter, må det tas tak i før studentene skal ut i arbeidslivet. Flerkulturelle arbeidsplasser er kommet for å bli. Vi har ikke annet valg enn å finne konstruktive måter å snakke sammen på.