Man kan ikke forvente at syke mennesker skal ha "folkeskikk"

Avdelingsingeniør i NOKLUS, Camilla Eide Jacobsen, har skrevet et innlegg i Bioingeniøren 1 2011. I det forteller hun at pasienter har kalt henne stikkedame, vampyr, blodsuger osv. Hun avslutter med å si at enkelte pasienter kan trenge både smilekurs og kurs i folkeskikk.

Jeg har jobbet som bioingeniør i snart 13 år og har tatt blodprøver hele tiden. Pasientkontakten, i tillegg til akuttfunksjonen, er noe av det jeg liker best med yrket. Jeg liker vissheten om at jeg er med på å redde/hjelpe mennesker.

Men også jeg kan bli irritert på pasienter. For eksempel hvis jeg har jobbet seks timer i strekk uten pauser fordi det er travelt. Det er kanskje tjuende blodprøven den kvelden og jeg er trøtt og sulten. Når jeg kommer inn i rommet beveger jeg meg mekanisk og er grå i ansiktet. Det er gjerne DA vampyrkommentarene kommer, og det er DA jeg kanskje har for lite overskudd til å takle det på en god måte. Jeg blir irritert.

For noen uker siden skulle jeg ta blodprøve av ei dame i akuttmottaket. Pårørende var der, og de spøkte med pasienten og sa at der kommer vampyren. Jeg ble stram i masken og opptrådte kort og distansert. En liten stund senere kom det en etterbestilling på samme pasient, og jeg måtte stikke henne på nytt. Jeg beklaget dette, og under samtalen viste det seg at pasienten var redd for å ta blodprøver. Pårørende hadde spøkt fordi de visste om det.

Empati handler om å se litt bak masken. Kanskje noen er tøffe i trynet fordi de er redde?

Hvordan er det å være syk? Mange pasienter er redde for hvordan det skal gå med dem. Vil de bli stadig verre? Hvordan går det med barna hvis de dør? Noen er kvalme, har smerter og kjenner seg generelt slappe og elendige. Noen er sultne, fordi de har fastet lenge. Noen har sovet dårlig de siste døgnene på grunn av at pasienten i nabosenga snorker.

Vi kan ikke forvente at syke mennesker skal ha det samme overskuddet som friske. Terskelen er lavere for å komme med spydigheter. Når vi opplever at pasienter behandler oss dårlig, har vi ikke lov til å bli sinte. Vi har ikke lov til å svare med spydigheter. Vi skal være profesjonelle!

Sykepleiere og leger er opplært til å presentere seg for pasienten med yrkestittel, fortelle hva de skal gjøre med pasienten og hvorfor. Bioingeniører er opplært til å spørre om navn og fødselsnummer.

Hvis vi presenterer oss på en skikkelig måte, vil ikke pasienten sitte igjen med en opplevelse av at ”en eller annen kom og stakk meg. Jeg vet ikke hvem, og vet ikke hvorfor, men det gjorde vondt”. Ikke rart de kaller det omvandrende fantomet for "stikkedame".

Det er heller ikke forbudt å pludre litt om været, stryke pasienten over armen og avslutte seansen med "ha en fortsatt god dag". Småprat virker angstdempende.

Og vi skal selvfølgelig se på pasientene når vi snakker til dem - og smile. Det er kun en kort stund vi er sammen, men det er viktige minutter.

Hvis bioingeniører slutter å ta blodprøver, så slutter vi også å ha kontroll over kvaliteten på prøvetakningen. Det er meningsløst å ha høy kvalitet på analysene, hvis prøvematerialet ikke gir et sant bilde av hvordan pasienten har det.

Av Solfrid Jarsve Brekke