Manglende bærekraft i patologilaboratorier

Av Hilde Midtbø-Hjelvik, leder av NITO BFI patologi, gjesteskribent

Aktivitetsøkningen har vært dramatisk de siste årene. Når arbeidstrykket ved laboratoriene i tillegg har vært høyt over mange år, ser det mørkt ut for framtidig bærekraft ved landets patologilaboratorier. Det er svært viktig å sette søkelys på automatisering, digital patologi og nok arealer til å drifte for framtiden. Om trenden ikke blir snudd, kan kreftdiagnostikk i framtiden bli en dyster affære, der tidlig diagnostikk kun er en ønskedrøm.

Stor aktivitetsøkning

En spørreundersøkelse utført av NITO BFI viser at samtlige laboratorier som svarte, har hatt økning i aktivitet i 2023. Prøvemengden har økt med inntil 10 prosent og i tillegg utføres det 20-30 prosent flere analyser per prøve.

Storforbruket av persontilpasset medisin for et økende antall kreftdiagnoser, har ført til økning i ressurskrevende analyser ved landets patologilaboratorier. Økningen på immunhistologiske analyser er noen steder opp 50 prosent, mens molekylærpatologiske analyser har økt med opptil 200 prosent. Dette kommer i tillegg til en allerede presset situasjon ved landets patologitjenester, og førte til en markant økning av overtidsarbeid i fjor.

Patologilaboratorier under press

Arbeidstrykket ved landets patologilaboratorier har vært gravis økende over mange år. Dette må ses i sammenheng med blant annet økende alder i befolkningen og krav om persontilpasset medisinering.

Tidlig diagnostisering og behandling er kritisk for pasientenes overlevelse og livskvalitet. Den økte aktiviteten fører til at prøver som ikke er prioriterte, blir liggende altfor lenge. Laboratoriene har ikke ressurser til å holde følge med utviklingen. Ventetiden er høy, og spørreundersøkelsen viser at selv i rolige perioder er svartiden opp mot seks uker. I praksis betyr dette at personer med uoppdaget kreft, som ikke har havnet i pakkeforløp-køen, starter senere med behandling enn hva de burde.

Patologifaget er i stor grad preget av manuelle arbeidsprosesser. Vanlige utfordringer er at det ikke er tilgjengelige automatiserte metoder, det mangler areal eller økonomi ved sykehuset til å handle inn instrumentene som behøves. Opplæringstiden for bioingeniørene er ofte meget lang, og det kan ta flere år før en nyansatt behersker alle arbeidsprosessene. Dette gir en stor sårbarhet for laboratoriene ved tap av ansatte og sykemeldinger.

Sett sammen med en stadig økende mangel på bioingeniører og svakere økonomi for sykehusene, dannes det dystre framtidsutsikter. Kvalitetsarbeid og videreutvikling svinner sakte bort under et høyt arbeidspress og økende ressursbruk per prøve. En medlemsundersøkelse utført av NITO BFI i 2024, viser at 70 prosent av de spurte bioingeniørene har vurdert å slutte i jobben sin. Hovedgrunnene er lav lønn, høy arbeidsbelastning og mangel på faglig utvikling.

Færre bioingeniører søker til ledige stillinger og det ansettes andre yrkesgrupper til å utføre arbeid som tidligere var forbeholdt erfarne bioingeniører. Disse nye yrkesgruppene er i noen tilfeller heller ikke helseutdanninger, noe som vil bety at de mangler sertifisering, egnethetsvurdering og gjerne har liten kunnskap om anatomi og sykdomslære. Får denne utviklingen fortsette, vil det ramme kunnskapsnivået og kvalitetssikringen ved laboratoriene.

Veien videre

Laboratoriene er samstemte i hvilke behov de har for å kunne møte utviklingen. Automatisering er rangert øverst. Det trengs instrumenter som i større grad kan avlaste laboratoriene for å gi færre manuelle arbeidsoppgaver, bedre HMS og ta unna en større del av prøvene.

Digital patologi er rangert som punkt to. Det vil lette arbeidet med arkivering, sortering og utdeling til patologene. I tillegg vil det bli enklere å samarbeide mellom ulike laboratorier, for å sikre korrekt diagnose tidlig.

Det tredje punktet handler om areal. Patologilaboratorier trenger mye plass for å drifte de ulike seksjonene, sikre avtrekk og HMS for sine ansatte. Nyutviklingen på patologifronten handler hovedsakelig om automatisering av manuelle prosesser, og slike instrumenter krever mye plass, god utluftning og temperaturkontroll. Det handler også om økonomi. Laboratoriene må prioriteres og få lenge etterlengtede oppgraderinger av både arealer, fysisk arbeidsmiljø og instrumentparker.

Vi må sikre arbeidskraft, for framtidig økning av arbeidsmengde, men også for å sikre kvalitetsarbeid og videreutvikling, slik at vi kan holde på de ansatte.