Når er det nok?

Når får vi nok? Når vi nesten hver dag i vintersesongen må lese og høre om hvor fort og mye vi må gå på ski og hva de riktige treningstipsene er? Eller at det er 11,33 mmol antioksidanter i 100 g granateple og dersom du skal løpe maraton må du innta karbohydrater før start - glykogenlagrene må fylles opp! Og hva med alle nyhetsdetaljene fra kjendislitteraturen? Terningkast utdeles til stadighet. Får vi aldri nok?
I privatlivet kan terskelen for hva vi til stadighet godtar være både høy og lav. Egne barn og barnebarn er de vi tåler mest fra, mens utenforstående som bivåner barn som tøyer strikken alt for langt, bare kan undre seg og tenke: Blir det aldri nok?

Når blir ”litt” nok?

Jeg lurer fortsatt på hva folk mener når de sier ”du må tåle litt”.Sjåvinistiske vitser i lunsjen eller et klapp bak i all vennskapelighet, litt må vi jo tåle…?Hva med sjefene? Han eller hun må tåle å bli baksnakket og kritisert, lønnen kompenserer for det. Litt må de jo tåle! Men kan lønn være erstatning for en utrygg arbeidsplass, selv om man er sjef?
Hva med kommentarer som «disse blodprøveverdiene tyder på at pasienten drikker som en svamp»? En liten bisetning i en samtale på avdelingen. Pasienten hører oss ikke og det var bare en kommentar til en kollega. Litt må vi jo få spekulere når vi skal vurdere patologiske prøvesvar. Eller?

Når blir det nok på nettet?

Dersom man ytrer seg i samfunnsdebatten kan man lett bli et mobbeoffer. Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, har fortalt at hun nesten har sluttet å reagere på truslene og den ufine sjikanen. Enkelte ganger prøver hun å svare, bare for å vise at det faktisk er et menneske som er mottakeren. Men som oftest må hun bare tenke; «nok en drapstrussel, pytt, pytt …». Men av og til må barn lese sjikane av foreldrene på nettet. Kan vi forvente at også barn skal tenke; «nok en drapstrussel mot familien, pytt, pytt…»?
Hva med oss selv, har vi et bevisst forhold til hva vi legger ut på sosiale medier? Mange mener nok at de legger ut uskyldig informasjon som ikke kan skade noen. Muligens, men bør vi ha et mer bevisst forhold til «likes» og «dislikes»? Vet vi nok om hvordan det oppleves å ikke få en eneste «like»?

Når får vi bioingeniører nok?

Bunkene med rekvisisjoner blir større og køene på poliklinikken blir stadig lengre. Er det nok når vi må ta prøver av 50 – 70 pasienter og ikke kommer tilbake fra prøverunde før til lunsj? Har vi fått nok når vi sitter der og regner ut om vi må kutte ned ett minutt per pasient, slik at vi totalt i løpet av en dag får tatt prøver av enda flere pasienter?Svaret må, etter min mening, bli ja; dette må være nok.
Vi ble for noen år siden omtalt som Toyota-arbeidere av sosialmedisineren Per Fuggeli. Da var det mange som fikk nok! Det oppfattet vi som svært urettferdig og mange bioingeniører ble såret og sinte.I løpet av en dag er det er ingen andre helseprofesjoner som møter så mange pasienter som de bioingeniørene som er involvert i prøvetaking. Forteller vi noen om det?
Hvorfor er det ikke flere bioingeniører som protesterer og sier ifra om at kvaliteten på arbeidet vi skal levere ikke blir slik vi ønsker når vi blir utsatt for utilbørlig arbeidspress?Vi må ta ansvar og invitere andre helseprofesjoner og politikere inn på laboratoriet slik at vi får synliggjort hvordan vi arbeider.
«Hvorfor blir jeg kalt laben, jeg heter jo Anne?», sa en kollega til meg en gang.Blir vi for usynlige? I så fall er det vår egen skyld.

Når nok er nok, må vi protestere

I de årene jeg har sittet i yrkesetisk råd har jeg besøkt flere laboratorier rundt om i landet og holdt kurs om etikk og etisk refleksjon. Det er en spennende og lærerik oppgave.
Det slår meg hver gang hvor mye ferdighet og faglig kunnskap bioingeniører innehar, men er det ikke på tide at vår moralske kunnskap også kommer til utrykk? Er det ikke på tide å protestere og bli engasjert slik at vi kan påvirke beslutninger som involverer verdivalg? Det er bare bioingeniørene som kan og bør rope varsku når prøvebunken blir for stor. Så si i fra når nok er nok!