NITO flagger avtalefestet lønnssamtale – for bioingeniører i helsevesenet føles det som en dårlig spøk

Av Overbioingeniør på et sykehus i Sør-Norge

(Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Det gir uttrykk for skribentens meninger)

Det er provoserende å se hvordan NITO viser til lønnssamtaler i ulike sammenhenger.

BFI reklamerer for kurs i lønnssamtaler, og NITO-president Trond Markussen sier betryggende at det er avtalefestet rett til lønnssamtale for bioingeniører. I en artikkel på nito.no uttaler Markussen at «NITOs lønnsfilosofi bygger på individuelle forhandlinger på den enkelte arbeidsplass», og «alle avtaleområdene har etter hvert fått avtalefestet lønnssamtaler, som et verktøy for å be om lønnsøkning.»

I en artikkel i Teknisk ukeblad 4. mai nevnes ansiennitetsstige som en mulighet, heller enn å vurdere den enkelte ansatte. Men Markussen svarer at man fortsatt ønsker ordningen med pott og individuell lønn, der blant annet innsats og kompetanse skal belønnes - også for bioingeniører i helsevesenet.

Dette sier avtalen vår

På papiret ser det helt strålende ut. Slik er formuleringene i A-delen av overenskomst mellom SAN og Spekter, 2020-2022:

I den enkelte virksomhet skal det årlig foretas individuelle lønnsvurderinger på bakgrunn av lønnssamtale med den enkelte og blant annet basert på:

• Anvendt kompetanse
• Jobbutførelse
• Arbeids- og ansvarsområde

Videre i overenskomsten vår leser jeg følgende:

Individuelle kriterier for lønnsdannelse:

a) Ved tilsetting skal blant annet følgende faktorer vurderes i forbindelse med fastsetting av den enkelte arbeidstakers lønn:

• Stillingens arbeids- og ansvarsområde
• Formalkompetanse, relevant spisskompetanse
• Realkompetanse
• Særskilt ansvar
• Rekrutteringssituasjonen

b) Individuelle lønnstillegg vil bli rettet mot belønning av:

• Kompetanse (formal, real- og handlingskompetanse)
• Ansvar (arbeidsoppgavens omfang og konsekvenser knyttet til utførelse)
• Fleksibilitet og omstillingsevne (evne og vilje til å påta seg nye arbeidsoppgaver, samt vilje til å være disponibel for arbeidsgiver i arbeidsintensive perioder og akutte situasjoner)
• Innsats og arbeidsutførelse (produktivitet og kvalitet i arbeidet, samt tilpasning av arbeidet ut fra arbeidsgivers behov, herunder utførelse i overensstemmelse med fastsatte mål og strategier)
• Beholde medarbeidere (den enkeltes etterspørsel og verdisetting i markedet)

Ved betydelige endringer i et stillings- og ansvarsområde kan det foretas ny lønnsvurdering.

Men slik er ikke virkeligheten i helsevesenet.

Hvordan det egentlig er

Som helt fersk bioingeniør, tidlig på 2000-tallet, var jeg på et NITO-kurs i lønnssamtaler. Jeg husker godt en av overbioingeniørene stille seg kritisk til at ikke årslønna deres var høyere. Den stod ikke i forhold til det ansvaret som medfølger stillingen. Turnustilleggene økte, mens fastlønna til overbioingeniørene stod på stedet hvil. Individuelle tillegg hadde hun liten tro på.

I 2019 tok jeg endelig mot til meg. Som overbioingeniør hadde jeg tatt på meg altfor mange ekstra oppgaver over for lang tid. Jeg hadde vist ansvar, fleksibilitet, omstillingsevne, tatt initiativ og hatt god innsats. Nå skulle jeg endelig be om en lønnssamtale! Jeg forberedte meg gjennom det NITO skriver om lønnssamtaler på medlemssidene våre. Jeg hadde flere konkrete punkter å ta opp, og var så klar som jeg kunne bli.

Fra min leder ble jeg møtt med at «lønnssamtale hadde hun aldri hatt før og det visste hun ikke hvordan hun skulle forholde seg til». Hun hadde vært seksjonsleder i mange år, og jeg var den første som skulle ha lønnssamtale!

Etter samtalen fikk jeg kun muntlig tilbakemelding om at hun hadde tatt det opp med ledernivået over henne, men at det ikke var noe ekstra til meg.

Senere sa jeg fra meg alle ekstra oppgaver. Hvorfor gjøre en ekstra innsats når man ikke får noe igjen for det?

Lønnssamtaler? NITO lever i en annen virkelighet enn oss!

Jeg tør påstå at bioingeniører flest aldri har hatt en lønnssamtale. Og jeg er redd de som har hatt det ikke har oppnådd særlig tilfredsstillende resultat. Vår nærmeste leder er ikke den som sitter på pengesekken, slik er det i helsevesenet. Og pengesekken som skal gå til individuell fordeling er uansett for liten for medlemsmassen den skal fordeles på.

Jeg foreslår at NITO kjører en spørreundersøkelse blant bioingeniører og deres ledere rundt lønnssamtaler, så kan man kartlegge hvor godt dette fungerer i praksis.

En kollega med ekstraoppgaver og stedfortrederrolle på en faggruppe fikk latterlige 100 kroner ekstra i måneden det året hun spurte om lønnsøkning. Året etter var hundrelappen borte igjen. Det må gjøres noe med årslønna, spesielt for oss som ikke nyter godt av økning i turnustillegg og ansiennitetstillegg.

Teknisk ukeblad skrev 4. mai at de fleste bioingeniører med ti års ansiennitet har 505 000 kroner i året som minstelønn. Turnustillegg kommer oppå dette. Ifølge artikkelen tjener bioingeniørene i snitt cirka 26 000 kroner mindre enn sykepleierne, 80 000 mindre enn andre ingeniører i sykehusene og hele 450 000 under oljeingeniør-nivå. Med andre ord ikke mye å rope hurra for!

Etter lønnsoppgjøret 2020 ble det ingen økning i minstelønnsnivået til fag- og overbioingeniører. Siden minstelønn ved ti års ansiennitet økte til 505 000 kroner, tjener man nå skarve 8500 kroner mer på å ha en fagstilling. Dette stimulerer ikke til å påta seg ansvar og øke kompetansen, snarere tvert imot.

Lønnsutviklingen dreper mitt pågangsmot

Jeg kom til toppen av lønnsstigen for ti år siden. Jeg gikk fra en fagbioingeniørstilling til min nåværende stilling som overbioingeniør. Siden jeg gikk ut av turnus, gikk jeg ned i lønn og opp i ansvar. Jeg prøvde å ta opp lønn og forhindre nedgangen, men det nyttet ikke.

Mine nå over 20 år med ansiennitet som bioingeniør ser ikke ut til å bety noe som helst lønnsmessig. Det er ingen stige etter ansiennitet for overbioingeniører. I teorien vil dette si at dersom en bioingeniør med ett års ansiennitet blir ansatt i en overbioingeniørstilling, så tjener vedkommende like mye som meg.

Jeg står igjen med 554 000 kroner i året i «minstelønn», som det så fint heter i overenskomsten. I realiteten er det «topplønn» for de fleste av oss.

For å holde tritt med inflasjonen (hvis den i gjennomsnitt er 2,5 prosent per år), burde jeg for tiden fått en lønnsøkning på cirka 13 000 kroner per år. Men det jeg har fått, er 19 000 kroner totalt siden juli 2018.

Dette dreper mitt pågangsmot og min motivasjon til kontinuerlig forbedring på arbeidsplassen. Den dårlige lønna stimulerer dessverre ikke til kompetanseheving - snarere det motsatte.

Er NITO riktig fagforening for bioingeniører?

Jeg har begynt å tvile mer og mer på om det er slik. Ifølge Teknisk ukeblad jobber 74 prosent av alle bioingeniører i helsesektoren. Lønnsmessig er vi helt akterutseilte, sammenlignet med ingeniører i det private og andre med tilsvarende utdannelse som oss i helsesektoren. Jeg har kollegaer som har meldt seg ut av NITO på grunn av dette.

Dersom spådommene slår til og det blir behov for dobbelt så mange bioingeniører om noen år, må man gjøre det man kan for å gjøre det attraktivt å velge dette yrket. Lønn er en helt avgjørende faktor.

Blir det ikke økning av årslønnen for oss overbioingeniører i årets lønnsoppgjør heller, må jeg enten slutte å gjøre mer enn jeg får betalt for eller se meg om etter en jobb utenfor helsevesenet. Det er synd, for jeg trives i jobben min, har verdens beste kollegaer og ønsker å yte best mulig.

I skrivende stund er årets lønnsoppgjør ikke avgjort. Masse lykke til med forhandlingene, tillitsvalgte! Jeg heier virkelig på dere.

Redaksjonen kjenner identiteten til forfatteren av dette innlegget.