Nytt år i ny kategori

Vi har ofte forventninger, krav og ønsker til det som ligger foran oss. Noe skrelles av underveis i året, fordi det ikke var viktig nok for oss, mens andre ting følger vi faktisk opp.

Jeg har gjort meg noen refleksjoner rundt hva jeg ønsker meg for 2025 personlig, i oppgavene rundt etikk i BFI og NITO, og i min vanlige jobb. Det handler mest om forbedringer og hva jeg skal gjøre mer av, men også hva jeg skal gjøre mindre av. Det siste er ofte det vanskeligste, å velge bort noe av det jeg er vant til å bruke tid på.

Ny rettighet

I år, som i fjor, blir jeg ett år eldre. Det som er nytt for dette året, er at jeg er kommet i en alder hvor det blir en ny kategori i spørreskjema og i andre sammenhenger. I 2025 får jeg rett til en ekstra ferieuke. Det kjennes litt underlig, fra en dag til en annen, å være kommet i en alderskategori hvor lovverket gir meg en ny rettighet. Det er en annen type rettighet enn det å bli 18 år, og defineres som å være moden nok til å ha stemmerett eller ha bilsertifikat.

Jeg kjenner meg ikke annerledes i kropp eller hode, men det ligger en form for tradisjon, omsorg og anerkjennelse i å få den ekstra uken. Fra 62 år plusses det igjen på med flere fridager. Trekkene blir gjort slik at man får lønn under ferien, men det er ikke et krav for den enkelte å bruke den ferien. Det jeg har tenkt på er hvorfor får jeg denne uken nå? Er det noe så spesielt med det å bli 60 år?

Mange venter på, og gleder seg til muligheten til seks ukers ferie per år, og det er en viktig del av det å planlegge for å jobbe lengre. De som er født etter 1962 har en mindre gunstig pensjonsordning enn de som ble født i 1962 eller tidligere. Skiftet ble gjort av økonomiske årsaker og fordi vi trenger at flere er en del av arbeidslivet lengre. Innenfor helse trenger vi absolutt seniorene med kompetanse og erfaring. Vi trenger løsninger som gjør at fagfolk ønsker å jobbe innen sektoren.

Ulike livsfaser og individuelle behov

Gjennom de ulike fasene i mitt liv, så vet jeg at det er to faser da jeg ville følt meg som en høyt verdsatt medarbeider, dersom arbeidsgiver ga meg mulighet til å bruke en sjette ferieuke. Første fase var i overgangen fra 20- til 30-årene, da det var et pes å få jobb, ferie, stengte skoler og barnehager til å gå i hop med omsorgen for små barn. Den andre fasen var i 40-årene, med en alvorlig syk mor som trengte mer av oss. Jeg kunne sikkert valgt ulønnet permisjon eller lignende, men det skulle gå rundt økonomisk også. Det andre hensynet er at man ikke vil være en belastning for kollegaer.

Jeg har stor respekt for at mange har en jobb og et liv, som gjør at akkurat det å få den ekstra uken når du er blitt 60 år, setter en ny standard og verdisetting.

Loven om ekstra ferieuke kom i 1976, og mye har skjedd i arbeidslivet de siste 49 årene. Det er nå en gang slik at vi i stort har bedre helse og HMS, sammenlignet med det 60-åringer for noen tiår tilbake hadde.

Jeg unner folk den sjette ferieuken, men tenker at denne må ses inn mot at vi har ulike behov gjennom livsfasene. I tillegg til de fem ukene alle har, ønsker jeg at man fra man starter i arbeidslivet opparbeider seg rettighet med opptil 10-12 ferieuker - i en bank som man, i samarbeid med arbeidsgiver, kan planlegge uttak fra som ferieuke seks eller syv, tilpasset den enkelte sin livssituasjon. Det gir økt forutsigbarhet, fleksibilitet og trygghet. Det er verdibasert fordi man ser hele mennesket gjennom arbeidslivet.