På smertegrensen

Av GRO GUNDERSEN

(Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger.)

DA JEG GIKK PÅ BIOINGENIØRUTDANNINGEN, på det glade 90-tall, hadde vi mange flinke forelesere. De bestod av et knippe ansatte ved Høgskolen i Oslo, supplert av leger som underviste i sine spesialfelt. Jeg husker spesielt godt en av disse; han spådde nemlig at den teknologiske utviklingen ville redusere behovet for bioingeniører kraftig innen bare 20 år. Instrumentene skulle nemlig ta over.

Dette skulle med andre ord skje i min egen yrkesaktive tid. Spørsmålene meldte seg; Var dette et yrke uten fremtid? Ville vår yrkesgruppe bli redusert til en liten parentes i helsevesenet? Vel, så feil kan man ta - og jeg tror vi kan konkludere med at bekymringen var helt grunnløs. Den teknologiske utviklingen har faktisk medført et større behov for bioingeniører, og nå sitter jeg her med en bekymring for det motsatte.

HVORFOR? JO, FOR NÅ begynner vi å se konsekvensene av at det ikke er nok bioingeniører til å dekke behovet ved norske sykehuslaboratorier. Det knirker i sammenføyningene - og noen steder har det knirket lenge. Situasjonen ved Nordlandssykehuset i Stokmarknes er ett eksempel. Fødeavdelingen ble en kortere periode nedgradert til fødestue. Årsak; bioingeniørmangel og nattestengt laboratorium. Dette gjaldt kun de fødende, men når bioingeniørene slukker lyset klokka 22, så påvirker det også andre viktige funksjoner ved et sykehus. Dette er ikke bare alvorlig for små lokalsamfunn, det er alvorlig for hele samfunnet. Å kunne få medisinsk hjelp til seg og sine når situasjonen krever det, gir trygghet. Og vi bioingeniører er en del av den «pakken» som må fungere for å ha et trygt helsevesen.

MEN DET KNIRKER IKKE BARE I NORD. Også ved de store sykehusene rundt om i landet begynner man å merke at det er vanskeligere å besette ledige stillinger. At behovet for bioingeniører vil øke kraftig har vært varslet i flere år, så hvorfor ser vi ikke flere bioingeniører i rekkene? Har vi feilet i formidlingen? Beregninger som er gjort viser at vi vil mangle 2400 bioingeniører i 2035. Det er et skremmende høyt tall med tanke på at vi er en forholdsvis liten yrkesgruppe.

MEN HVA VIL DET SI at det er for få bioingeniører på jobb? Når det blir FOR mange oppgaver? FOR mange baller i luften? Når du ikke har rukket å spise i løpet av hele vakten? Ja, da kan det rett og slett glippe selv for den mest dedikerte bioingeniør. Og små glipper kan få alvorlige følger. Med andre ord; kvaliteten kan gå ned.

JEG TROR DET ER NETTOPP forståelsen av dette ordet som er essensielt. For hva legger vi egentlig i ordet «kvalitet»? Ordet som er vårt varemerke? Jo, god kvalitet betyr at tante Olga får riktig INR-verdi og ikke overdoseres med Marevan. At vi klarer å skille Ole Berger Hansen med nyresvikt fra Ole Birger Hanssen med endokarditt når det «koker». At vi raskt rekker å kjøre hasteprøven fra operasjonsstua eller akuttmottaket slik at riktige beslutninger kan tas. At vi kan tolke gensekvenser så riktig diagnose kan stilles. For oss holder det ikke å gi ut et litt riktig svar fordi vi må drifte med litt dårligere kvalitet. Dette er ikke som å gå i butikken og velge First Price fremfor Jacobs. Et svar er enten riktig eller feil. Og feil betyr som regel konsekvenser - i verste fall død.

Å DRIFTE SYKEHUS koster, og vil vi ha kvalitet må vi betale for det. Virkemidler som høyere lønn, flere stillinger og flere studieplasser nevner jeg gjerne igjen, og jeg er virkelig ikke førstemann som gjør det. Det er grenser for hvor lenge dette kan gå rundt, så Ingvild Kjerkol; Vi trenger ikke flere komiteer eller utredninger. Vi trenger løsninger! For om ikke vi ligger med brukket rygg ennå, så vil jeg definitivt si at vi drar på hofta.

YTRING

Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:

• Ida Folvik Adem (30), spesialbioingeniør ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
• Lise Dragset (57), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital
• Lars Gunnar Landrø (52), instituttleder, Institutt for bioingeniørfag, NTNU
• Gro Gundersen (49), bioingeniør, MSc, Akershus universitetssykehus. Medlem av NITO BFI forskning
• Cathrine Berget Bottolfs (48), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Vestre Viken