Prioriteringer - en kilde til besvær

Alva har en medfødt, arvelig genetisk sykdom som gjør at hun stagnerer i utvikling og høyst sannsynlig vil dø i ung alder. Lars er en ung småbarnsfar med en aggressiv kreftform som responderer dårlig på behandling. Sylvia er dement og pleietrengende, og har i lengre tid ventet på sykehjemsplass i bydelen. For Alva og Lars har ny utprøvende behandling vist god effekt. Behandlingen er kostbar og hvis den skal fortsette må den dekkes av det offentlige helsebudsjettet.

Hvem skal prioriteres?

Prioritering og fordeling av goder er ingen enkel sak. Alva, Lars og Sylvia kjemper om de samme budsjettkronene. Beslutningene som vil påvirke et «være» eller «ikke være» for dem, er vanskelige. Hvordan veier man livskvalitet opp mot behandlingskostnader? Å bestemme at Alva skal få livsforlengende behandling og ikke Lars, eller omvendt, virker urettferdig. Skal utvidelsen av sykehjemmet bero på om kostbar behandling til Lars eller Alva tilbys eller ikke?
Hvilke prioriteringer skal gjøres?

Hvilke prioriteringer skal vi gjøre?

I vårt daglige virke på laboratoriet er det lett å tenke at slike vanskelige spørsmål må vi heldigvis ikke forholde oss til. Beslutninger om hvilke analyser som skal kjøres først, sist, en sjelden gang eller ikke, vil sjeldent få alvorlige konsekvenser for pasienten. Grunnlaget for våre prioriteringer er en samlet vurdering basert på yrkesfaglig kompetanse og erfaring. Men er de alltid like veloverveide og gjennomtenkte?

I mitt daglige virke på blodbanken er det tilgjengeligheten på blodgivere som styrer prioriteringene våre. Det gjøres prioriteringer med tanke på en best mulig utnyttelse av blodgiverkorpset. I tillegg har vi retningslinjer for utvelgelse av blod til pasienter. Vi har kriterier for valg av ABO-type og antigensammensetning. For noen pasientgrupper er det satt ytterligere krav til utvelgelse, for eksempel «ferske» blodprodukter.

Særbehandling eller rettferdig fordeling?

Hensikten med vår praksis er å unngå immunisering hos pasienten, for pasienter med antistoffer er både tid- og ressurskrevende. Med ny teknologi er det mulig å genotype pasienten på klinisk signifikante antigener i blodtypesystemet. Dette er nyttig, spesielt i utredningsproblematikk. Utfordringen er at det gir svar på mange antigentypinger. Det er ikke nødvendigvis et gode.

For enkelte pasientgrupper med langvarig transfusjonsbehov, kan det være nyttig å tilpasse blodproduktet best mulig til pasienten. Ulempen er at dess flere krav som blir lagt til utvelgelseskriteriene, dess vanskeligere blir det å finne egnede blodgivere. Utfordringen blir når behovene skal dekkes av en begrenset ressurs - i dette tilfellet blodgiverkorpset.

De fleste av oss vil oppleve situasjoner hvor vi må prioritere. Hvor betydningsfull en prioritering oppleves, er avhengig av konsekvensen av utfallet for den involverte. Hvordan skal godene best fordeles? Hva er rettferdig? Er det greit å tilby en gruppe særbehandling på bekostning av en annen? Praksiser som virker fornuftige, kan vise seg å bli problematiske når omfanget av det som er ønskelig ikke står i forhold til det som lar seg gjennomføre.