Scener fra et prøvetakingsrom

"Ytring" er denne gangen skrevet av IDA FOLVIK ADEM, bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum

NOE AV DET FINESTE ved å være bioingeniør er at man får lov til å møte så mange forskjellige mennesker. Da jeg bestemte meg for å søke på bioingeniørutdanningen visste jeg ikke at en stor del av yrket er å ta prøver av pasienter, og jeg trodde i alle fall ikke at jeg kom til å like den delen siden jeg selv er veldig redd for nåler. Men etter ett år ute i arbeidslivet, synes jeg at møtet med pasientene er noe av det mest spennende og mest givende med hele jobben.

FOLK ER FORSKJELLIGE. Jeg får inn mannfolk med kortermet t-skjorte som absolutt må ta den av for å få tatt prøven, og jeg har hatt pasienter som nesten forventer at jeg skal stikke nåla gjennom boblejakka. Noen må ligge under prøvetakingen, mens andre tripper på kanten av stolen. Noen påstår at de kun har én eneste brukbar åre i hele kroppen – og den MÅ jeg stikke i. Andre slenger seg ned i prøvetakingstolen og tilbyr begge armene og kanskje en fot også.

PASIENTENE LEGGER UT om diagnoser, livet sitt, hunden og ferieturen de planlegger. Jeg elsker slike pasienter. Jeg er veldig glad i mennesker og hadde aldri trodd at jeg skulle få jobbe så tett på ulike personligheter.

NOEN PASIENTER glemmer jeg aldri. Som for eksempel den gamle damen som etter en bentetthetsmåling kom for å ta tilhørende prøver. Hun var så utrolig hyggelig og strålte «bestemor» i en mils omkrets. Da prøvetakingen var ferdig og hun skulle gå, strøk hun meg på kinnet og sa «tusen takk, lille venn». Jeg smeltet innvendig og smilte resten av dagen. Jeg prøver å huske det fine som blir sagt, for det er så herlig å ha slike ting å hente frem på dager når det trengs.

JEG HUSKER OGSÅ en eldre, engelsktalende herremann som skulle legges inn til en operasjon. Han sa «you drew blood like a little butterfly kiss». Hver morgen de neste tre dagene, kranglet vi på laben om hvem som skulle få gå inn og ta blodprøve av ham. Jeg blir nesten sjokkert når jeg tenker over hvor hyggelige pasientene er, og jeg tror jeg er veldig heldig som jobber på et så lite sykehus der kontakten mellom oss blir veldig tett. Mange som sitter i prøvetakingsstolen min vil ofte bare bli hørt. De har en historie å fortelle, og de vil så gjerne at noen skal høre på dem.

JEG ELSKER selv å prate, og prater gjerne non stop med pasienter, men jeg kan merke at energien er på lavgir mot slutten av dagen. Det føles nesten som man har vært på 50 speed-dater. Så det gjelder å finne en balanse, og det synes jeg er vanskelig. Jeg vil så gjerne gi like mye til alle sammen.

SOM SAGT – jeg synes vi er heldige som får lov til å møte så mange fine mennesker hver eneste dag. Jeg kjenner flere som synes prøvetakingen er den verste delen av jobben, enten fordi det er kjedelig eller fordi det er slitsomt. Det er også flere som kun søker jobber hvor prøvetaking ikke er en del av arbeidshverdagen. Jeg synes det er utrolig trist, for vi bioingeniører er faktisk utdannet til prøvetaking. Jeg elsker det, og det håper jeg også fremtidige bioingeniører vil gjøre.