Snakk høyt om rasisme!

Av SVEIN A. LILJEBAKK, ansvarlig redaktør

(Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for tidsskriftet Bioingeniørens mening om et aktuelt tema.)

BIO­IN­GEN­IØ­RER OPP­LE­VER, i lik­het med an­net hel­se­per­so­nell, dis­kri­mi­ne­ring og ra­sis­me fra pa­si­en­ter. En un­der­sø­kel­se fra 2020, gjort blant sy­ke­plei­e­re, gir en pe­ke­pinn om hvor stort pro­ble­met er: 60 pro­sent av res­pon­den­te­ne med af­ri­kansk bak­grunn had­de blitt ut­satt for dis­kri­mi­ne­ren­de yt­rin­ger det siste året. Det sam­me gjaldt 30 pro­sent av sy­ke­plei­er­ne med bak­grunn fra Asia. I de fles­te til­fel­le­ne kom kom­men­ta­re­ne fra pa­si­en­ter el­ler på­rø­ren­de. Si­tua­sjo­nen er nok ikke vel­dig an­ner­le­des for bio­in­gen­iø­rer med hyp­pig pa­si­ent­kon­takt.

DI­LEM­MA­ET ER: Pa­si­en­te­ne har rett til hel­se­hjelp. Hel­se­per­so­nell har rett til et trygt ar­beids­mil­jø. Hva skal man da gjø­re når det er pa­si­en­ter som tra­kas­se­rer og gjør ar­beids­mil­jø­et ut­rygt? Sist Bio­in­gen­iø­ren skrev om det­te te­ma­et, i 2021, vir­ket det som «å tåle og tie» var en mye brukt stra­te­gi. Man­ge snak­ket ikke om ra­sis­men de ble ut­satt for.

OPP­MERK­SOM­HE­TEN OM ra­sis­me ser imid­ler­tid ut til å øke. Et ek­sem­pel på det er bio­in­gen­iø­re­ne ved Lo­vi­sen­berg sy­ke­hus, som har skaf­fet seg ju­ri­disk rygg­dek­ning for at de ikke tren­ger å god­ta hva som helst. Pa­si­en­te­ne har rett til hel­se­hjelp, men ikke rett til å kre­ve at en hvit bio­in­ge­niør skal ta blod­prø­ven. Bio­in­gen­iø­re­ne har lagd seg gode stan­dard­svar på ra­sis­tis­ke ut­sagn, og øvd på å bru­ke dem.

VIK­TIGST AV ALT – det blir snak­ket høyt om ra­sis­me. Det er nep­pe rea­lis­tisk å bli kvitt alt av ra­sis­tisk og tra­kas­se­ren­de adferd mot hel­se­per­so­nell. Nett­opp der­for må det være full åpen­het om pro­ble­met på ar­beids­plas­sen. Det er ikke den som blir ut­satt for ra­sis­me som skal skam­me seg, og ten­ke at det er best å være stil­le og ikke lage noe opp­styr om det. Alle ar­beids­plas­ser bør ha en kul­tur for at ra­sis­me er noe man snak­ker om – blant kol­le­g­er og med sin egen le­der. Og ar­beids­gi­ve­re må ha kla­re ret­nings­lin­jer for hvor­dan man hånd­te­rer ra­sis­me fra pa­si­en­ter.

OPP­LÆ­RING i å hånd­te­re ra­sis­me har gjort en for­skjell for bio­in­ge­niør Nawres Oudah, det for­tel­ler hun om i den­ne ut­ga­ven. Hun har lært hva hun kan sva­re i van­ske­li­ge si­tua­sjo­ner – og hun vet at hun har kol­le­g­ene og le­der­ne i ryg­gen hvis noe ube­ha­ge­lig skjer. Det er be­tryg­gen­de.

MAN­GE SOM JOB­BER i hel­se­tje­nes­ten – og ikke mi­nst blant bio­in­gen­iø­re­ne - har fler­kul­tu­rell bak­grunn. Det un­der­stre­ker hvor vik­tig det er å be­kjem­pe ra­sis­me på ar­beids­plas­se­ne de­res. De for­tje­ner aner­kjen­nel­se for job­ben de gjør – ikke dår­lig be­hand­ling og ned­set­ten­de kom­men­ta­rer.