Gled dere!

Det aller første andreårsstudentene ved bioingeniørutdanningen gjorde da vi traff hverandre på nyåret, var å fortelle om hvordan vi hadde det i praksisen før jul. Historier, både fine, morsomme, lærerike, ekle - og til og med noen skumle - ble kastet rundt som baller for å sammenligne erfaringer. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det egentlig er veldig få av studentene som på forhånd forstår hva som møter dem i praksis.

Langpraksis

Før man skal ut i det vi studentene kaller for «langpraksis», er det mye fokus på hvilket sykehus man får tildelt, hvem man skal være sammen med og hvor langt man må reise for å komme til praksisstedet. Studentene lurer på hvor tidlig de må stå opp på morgenen og hvor lange dagene kommer til å bli.

Noen snakker om at de gruer seg til blodprøvetakingen, mens andre bare gleder seg til alt. Ingen snakker om hva som faktisk kommer til å møte dem, for ingen vet egentlig hva det er. Lærerne sier: «Nå skal dere ut og jobbe som ordentlige bioingeniører, dere skal få se hva de gjør og dere skal selv få prøve dere på litt av hvert». Spørsmålet mange glemmer å stille seg er: «Hva kommer jeg til å se, oppleve, og ikke minst; lukte og føle?».

Hva om pasienten er dødssyk?

Derfor kan mange aspekter ved en slik praksis virke litt skumle, rett og slett fordi man ikke har forberedt seg godt nok mentalt. La oss si du skal gå prøverunde på sengepost. Har du tenkt på at det kan ligge veldig syke pasienter i korridorene? Hva om pasienten du skal inn å ta prøve av er dødssyk? Hva gjør du da? Hva føler du? Hvordan skal du reagere?

Dette er ting man bør tenke over før man starter praksisen, da blir det kanskje ikke et så stort sjokk. Jeg lover at du kommer til å føle på ting, kanskje til og med begynne å gråte slik som jeg gjorde etter at jeg hadde truffet en dødssyk pasient for første gang. Jeg skulle ønske jeg hadde reflektert litt mer over hvordan jeg kunne komme til å reagere i en slik situasjon.

Alt sitter i hodet

En av mine flotte veiledere under praksisen min ved St. Olavs Hospital i Trondheim sa: «Alt sitter i hodet». Hun gjentok det helt til jeg faktisk forsto at hun hadde helt rett. Om du bestemmer deg for at denne prøvetakingen blir lett og fin, så blir den det. Ikke hør på pasienter som sier at de har vanskelige årer, eller at ingen klarer å treffe. Det er bare tull. Alt sitter i hodet. DU klarer det!

Forbered dere!

Det samme gjelder andre aspekter ved praksisen. Så kjære bioingeniørstudenter som skal ut i praksis: Tenk over hva som kan komme til å møte dere. Forbered dere. Snakk sammen og diskuter mulige scenarioer. Husk bioingeniørenes etikkregler, lytt til veilederen deres og vis interesse. Kom tidsnok - og for all del; IKKE bruk mobiltelefonen utenom pausene. Du tenker kanskje «jeg er ikke så dum», men av erfaring vet jeg at det fins mange som ikke forstår dette.

Jeg valgte rett!

Etter praksis kommer dere til å sitte igjen med så mye både bioingeniørfaglig og privat. Dere kommer til å forstå hvorfor dere vil bli bioingeniører. Jeg er så lykkelig fordi jeg har funnet det jeg vil gjøre resten av livet, og at praksisen viste meg at jeg hadde valgt rett. Dere har så mye å se frem til, gled dere!
Alt sitter i hodet!