Studenten
Nå kan jeg endelig kalle meg for bioingeniør!
Det er en god følelse å kunne bytte ut studentskiltet på frakken med et hvor det står at jeg er bioingeniør. Jeg gleder meg til å bruke det jeg har fått av kunnskap på skolen og til å utvikle meg faglig i årene som kommer, skriver Nerxhivane Dernjani.
Jeg husker veldig godt første uka på bioingeniørutdanningen. Vi skulle alle presentere oss og fortelle hvorfor vi hadde søkt akkurat dette studiet. Det var mange forskjellige svar, og jeg selv sa at det var fordi jeg likte kjemi og biologi på videregående og at jeg gjerne ville jobbe med disse fagene videre. Lite visste jeg da at som bioingeniør er det et hav av muligheter som venter.
Jeg valgte riktig!
Ettersom tiden gikk skjønte jeg at som bioingeniør gjør man en veldig viktig jobb på sykehuset. Selv om det ikke er mye pasientkontakt, er jobben vi gjør helt nødvendig for at pasientene skal få diagnose og behandling. Tanken på at den jobben som blir gjort på laboratoriet er med på å redde liv, gjorde at jeg ble mer og mer glad i yrket. Det viste seg at jeg hadde valgt riktig!
Det at behovet for bioingeniører er stort, har også vært med på å motivere meg. Det var godt å tenke på at man ikke ender opp uten jobb som ferdig utdannet - og at man alltid har muligheter videre.
Tett samarbeid studentene imellom var en viktig faktor for å lykkes.
Nødvendig samarbeid
Dagene på skolen disse tre årene har stort sett vært fylt med laboratoriearbeid og forelesninger. Vi har også hatt mye gruppearbeid og det har vært med på å knytte studentene sammen slik at alle etter hvert kjente alle. Vi var mange studenter og det ble lang ventetid hvis alle skulle få hjelp av den som underviste. Tett samarbeid studentene imellom var derfor en viktig faktor for å lykkes. Selv om vi var et ganske stort kull med 66 studenter som fullførte, er vi blitt fulgt opp ganske bra av lærerne og fått grundig tilbakemeldinger på skolearbeidet.
Lærerik praksis
Siden vi var så mange studenter på ett kull, var det en utfordring å finne praksisplass til alle i Oslo. Noen måtte derfor ut av byen. Ofte var det de studentene som hadde familien utenfor Oslo som valgte å ha praksisperioden utenbys. Slik kunne de kombinere praksis med å bo hjemme. Vi endte alltid opp med at alle fikk praksisplass, og stort sett var alle fornøyde.
Det er først når man er ute i praksis at man virkelig skjønner hvordan det er å være bioingeniør, praksisperiodene var derfor utrolig lærerike. Etter endt praksis delte vi alltid ulike erfaringer med hverandre. Slik ble vi mer og mer forberedt på å møte arbeidslivet.
Tre år går utrolig fort, nyt dem og gled dere til alt det nye og spennende som venter!
En annen stor fordel med praksis var at de fleste av oss fikk studentjobb etterpå. Det ga oss enda mer erfaring fra laboratorier, noe som igjen har gjort det lettere for de fleste av oss å finne jobb etter at utdanningen var fullført. Jeg selv jobbet deltid på Blodbanken i Oslo ved siden av studiene, og har nå fått jobb ved Avdeling for medisinsk biokjemi på Rikshospitalet.
Nytt skilt!
Det er en god følelse å kunne bytte ut studentskiltet på frakken med et hvor det står at jeg er bioingeniør. Jeg gleder meg til å bruke det jeg har fått av kunnskap på skolen og til å utvikle meg faglig i årene som kommer.
Til alle studenter som starter på studiet nå til høsten vil jeg si; tre år går utrolig fort, nyt dem og gled dere til alt det nye og spennende som venter!
