Studenter i blodprøvetakingspraksis

Av INGVILD EIDE

IKKE LENGE etter at jeg hadde startet i 1. klasse ved bioingeniørutdanningen i Trondheim, hadde vi en forelesning om hvordan man tar en blodprøve. Etter forelesningen ble vi sendt opp på skolens laboratorium for å gjøre teori til praksis. Jeg var den første studenten i gruppa som skulle bli tatt blodprøve av, vel vitende om at min medelev aldri hadde gjort dette før. Det var ganske så nervøs stemning på det lille prøvetakingsrommet da min medelev stakk nålen inn i armen min under god veiledning av vår lærer Lars. Det ble høy stemning da det faktisk kom blod i røret! Vi jublet, ga «high five» og hørte Lars rope «sikre nåla!» bak oss.

DETTE VAR min første opplevelse med blodprøvetaking på bioingeniørutdanningen. Noen følte på mestring da de lyktes på første forsøk, mens andre, inkludert meg selv, bommet og ble litt skuffa. Noen ble bleke og noen besvimte. Likevel var det fint å bare bli kastet ut i det den dagen. Lite visste jeg at blodprøvetaking skulle bli en så stor del av mitt yrkesliv.

SLIK STARTER gjerne bioingeniørstudentenes forhold til blodprøvetaking på studiet. Gjennom tre år på skolen skal de etter hvert lære å kjenne sine medelevers blodårer rimelig godt. Men selv om blodprøvetakingen går lekende lett på laboratoriet på skolen, blir det ofte noe helt annet å skulle ut i blodprøvetakingspraksis ved et sykehus og møte ekte pasienter.

DA JEG TOK bioingeniørutdanning i Trondheim hadde vi blodprøvetakingspraksis hvert år. 1. året var det praksis i primærhelsetjenesten, hvor vi fikk tilbringe en hel arbeidsuke hos et legekontor. Da besto arbeidsoppgavene våre av å ta blodprøver og utføre noen pasientnære analyser. 2. og 3. året fikk vi en todagers praksis ved en av prøvetakingspoliklinikkene ved St. Olavs hospital. I løpet av disse dagene fikk vi stukket mange pasienter og kjent på mestringsfølelsen, samt ubehaget når vi bommet på blodårene.

NÅR JEG I DAG står på den andre siden og ønsker bioingeniørstudentene velkommen til blodprøvetakingspraksis på sykehuset, er det viktig for meg at de skal kunne glede seg til å komme hit til oss. Studentene er framtiden, og vi godt etablerte bioingeniører har et ansvar for å sørge for at de gleder seg til arbeidslivet. Vi må få flere bioingeniører til å ha lyst til å jobbe på sykehus etter endt studie. Mange velger i dag å gå videre på master eller velger andre yrkesveier. Mye av inspirasjonen til å velge arbeidssted kan skje under praksis på studiet.

LIKEVEL ER DET VIKTIG å ha en forventningsavklaring i forkant av praksisperioden. Vi skal ta studentene godt imot og sørge for at de får utbytte av praksisen, men bioingeniørstudentene har også et ansvar for å være motivert for perioden og lære mest mulig. En umotivert, lite arbeidsvillig student er ikke lett å inspirere.

HVORDAN KAN MAN legge opp praksisperioden slik at man får vist alt det spennende man gjør på sin arbeidsplass? Vi tok for en stund tilbake tak i dette, da både vi og studentene opplevde at det var litt umotiverende å komme i blodprøvetakingspraksis hos oss. Studentene var ikke motivert og vi syntes det var kjipt at de ikke gledet seg til blodprøvetakingspraksisen. Nå har vi laget et nytt opplegg der studentene får bli med oss på morgenrunde på barneavdelingene, før de får en omvisning og gjennomgang av vår arbeidsplass og våre arbeidsoppgaver. I tillegg har vi en kort presentasjon for alle bioingeniørstudentene like før de skal i sin første prøvetakingspraksis på sykehus i 2. klasse. Der presenterer vi arbeidsplassen vår og en forventningsavklaring som forberedelse til prøvetaking.

Resultatet? Studentene er mye mer lærevillige og motiverte, og de synes det er spennende å være med å se hva vi gjør i vår arbeidshverdag.

- - - - - - - - - - -

Ytring skrives av disse fire spaltistene:

• Ida Folvik Adem, spesialbioingeniør ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
• Cathrine Berget Bottolfs, bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Vestre Viken
• Tine Hiorth Schøyen, stipendiat ved Institutt for klinisk medisin, UiT Norges arktiske universitet
• Ingvild Eide, fagansvarlig bioingeniør (PNA), St. Olavs hospital