Tanker om hverdagsetikk

Av Christina Mæland, medlem av Yrkesetisk råd

Høsten er en utrolig fin tid med mange friske dager som kan brukes til ettertanke. Naturen rundt oss er inne i en stor endring. Denne forandringen kan inspirere oss til å endre litt også hos oss selv, og den kan gi en god motivasjon til å «starte på ny frisk». Vi kan utfordre oss selv til å endre på noe som er vanskelig, enten det er privat eller på jobb. Jeg tenker da på de små endringene, som ofte kan gjøre store utslag i et større perspektiv.

Investering i hverandres trivsel

Når vi snakker om yrkesetikk tenker vi gjerne på den etikken vi utøver som fagperson, mens hverdagsetikk er den etikken vi utøver som privatperson. Men hvor går egentlig skillet? Og er det et skille?

Som yrkesutøvere er vi kollegaer i profesjonelle sammenhenger, som viktige møter og på laboratoriet, men vi er jo kollegaer også i de mer hverdagslige situasjonene, som i lunsjsamtalene på pauserommet. Jeg tenker derfor at skillet mellom det profesjonelle og private til tider nesten kan være utvisket.

Vår yrkesetiske retningslinje nummer sju sier at «Bioingeniøren viser respekt for og ivaretar sine kollegaer». Noen av oss har nok erfaringer med kollegaer som utøver sin jobb som en forpliktelse: «Jeg gjør min jobb, så gjør du din». De kan snakke om arbeidsplassen som en forpliktelse, noe som må gjennomføres, og viser det gjerne ved å kun fokusere på det de skal gjøre, uten samarbeid med andre.

Min erfaring er at en slik innstilling lett kan medføre både frustrasjoner fra andre kollegaer og en uheldig opphopning av uløste oppgaver. Vi tilbringer såpass mye tid av livet vårt på arbeidsplassen, at det er vel verdt å legge inn en liten investering i å ivareta hverandres trivsel på jobb. Felles trivsel smitter også lett over på egen trivsel. Ingenting er bedre enn om en kollega som har litt tid til overs, kommer bort og tilbyr sin støtte eller hjelp. Jeg mener at det å bry seg om og hjelpe hverandre som kollegaer, er god hverdagsetikk.

Hvordan vi bruker energien vår

En annen form for hverdagsetikk, som kan kreve litt mer trening for flere av oss, er å ikke bare hjelpe hverandre, men også å se de rundt oss og tenke over - og kanskje endre - hvordan vi bruker energien vår, både hjemme og på jobb. I en travel hverdag kan vi lett bruke litt for mye energi på å irritere oss over andre. Listen med eksempler på mulige irritasjonsmomenter er uendelig lang. Poenget er at hvis vi fokuserer ofte på irritasjonsmomentene, vil energien vår brukes opp på feil sted.

Jeg liker sitatet tilskrevet teolog Reinhold Niebuhr (1892-1971), ofte kalt sinnsrobønnen:

“Gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan

og forstand til å se forskjellen.”

Vi må godta at den eneste personen vi kan forandre på, er oss selv og våre egne reaksjoner på det som hender oss. Vi mennesker er vår egen største motivator og vår egen største kritiker! Det er lett å si til oss selv at «jeg bare er sånn», og dermed unngå endring og egen utvikling i relasjon til både oss selv og andre.

Jeg tror at vi, i likhet med resten av naturen vi lever i, har en innebygd evne til konstant endring og utvikling. Ved å fokusere på denne evnen, kan vi bruke den som inspirasjon for å bli en enda bedre kollega, partner og til å bli den beste utgaven av oss selv. Jeg tror at dette kan være en god «game changer» for både oss selv og andre. Men det krever kanskje en endring i tankemåte og i hvor vi fokuserer energien vår.

Dersom vi gjør en positiv endring når vi har mulighet, vil vi kunne oppleve at personer i omgivelsene også endrer seg. Noen som har opplevd å få hjelp når de trengte det, vil ofte gi hjelp og støtte tilbake når vektskåla en dag tipper den andre veien.