Fra redaksjonen
Tankevekkende om plasma
Forbruket av plasmaderiverte legemidler har økt kraftig de siste ti årene, og innkjøpskostnadene har gått rett til værs. Råvaren bak legemidlene – blodplasma – kommer ofte fra fattige amerikanere og meksikanere. For det er lenge siden Norge var selvforsynt med plasmaprodukter.
Av SVEIN A. LILJEBAKK, ansvarlig redaktør
LANGS GRENSEN mellom USA og Mexico blomstrer plasmaindustrien. Mennesker som lever under dårlige kår, tjener mer på hyppige donasjoner enn de gjør på å jobbe. Men hverken helsemyndigheter eller sykehus er spesielt opptatt av hvor plasmaproduktene kommer fra, hevder blodbanknestoren Hans Erik Heier i et intervju i denne utgaven. En sosiolog kaller det «villet ignoranse» - at vi er komfortable med å ikke vite for mye om hvordan disse viktige legemidlene blir produsert. Da slipper vi å ta stilling til ubehagelige spørsmål.
I NORGE er blodgivning frivillig og ubetalt. Det er et paradoks at betalte givere likevel blir en del av systemet, gjennom innkjøp av humant immunglobulin. Det kan argumenteres for at dette ikke er i tråd med transfusjonstjenestens ideelle grunnlag.
EN ANNEN SAK er forbruket av plasmaprodukter. Er forskrivningen alltid godt begrunnet? Flere svarer nei på det spørsmålet, og etterlyser nasjonale retningslinjer for bruk av plasmaderiverte legemidler.
HVIS MAN SKAL gjøre noe med disse problemstillingene, er det en god start å få på plass lik praksis i hele helsetjenesten. Folkehelseinstituttet har dokumentert store geografiske forskjeller i forbruket. Det er vanskelig å finne noen god grunn til at det er slik.
