Uheldige hendelser og kolleger som trenger vår støtte

Av BJARNE HJELTNES, medlem av BFIs yrkesetiske råd

Yrkesetisk retningslinje nr. 7: Bioingeniøren viser respekt for og støtter sine kolleger

I løpet av et yrkesliv er det vanskelig, ja kanskje umulig, å unngå å gjøre feil. Laboratoriene har vært langt framme i arbeidet med å minimere feilene og alle har avvikssystem. Andre deler av helsevesenet har nok mye å lære her. Noen menneskelige feil er så alvorlige at liv og helse settes på spill.

Jeg har selv vært opptatt av hvordan det er å bli utsatt for feil og dårlig faglig behandling av helsepersonell, og i 2012 skrev jeg en kronikk i Aftenposten om temaet sammen med konstituert direktør i Helsetilsynet; Geir Sverre Braut: «Helsevesenet mangler dirigenter». Senere har jeg forstått at det også er viktig å stille disse spørsmålene: Hvordan oppleves dette for den som gjør feilen? Hva tenker vi som er kolleger når en av våre kolleger gjør alvorlige feil?

De som gjør feil plages av skyld og skam

Temaet har vært kartlagt av Terje Mesel (1) som har intervjuet helsepersonell etter alvorlige hendelser. Mange sliter med skyldfølelse som kan vare over år, og de sliter ofte med å skille mellom skyld og ansvar for pasientskaden. Det kan være manglende rutiner eller systemfeil som er den viktigste årsaken, men det er ikke vanskelig å forstå at man kan bli gående å plages med tanker om en kunne gjort noe for å unngå feilen. Mange bærer dette helt alene uten å få kollegial støtte, og det oppleves som tungt og destruktivt. Så kommer man i en vond spiral, opplever stress, selvfølelsen svekkes og man blir mer utsatt for å gjøre nye feil.

Selv husker jeg en lege som hadde satt cellegift inn i spinalkanalen på et barn med kreft. Sykepleieren hadde trukket opp 10 ganger for sterk konsentrasjon, gitt sprøyten til legen som så satte injeksjonen. Jeg vet ikke om det den gangen var noen gode kontrollrutiner. Barnet ble frisk av kreften, men ble lam fra livet og ned. Jeg opplevde legen som en anspent og plaget mann, og jeg så at han var usikker i krevende situasjoner. Alle kjente til denne historien, men jeg vet ikke om noen snakket med de involverte og prøvde å hjelpe dem med å bearbeide hendelsen.

Plagede kolleger trenger vår støtte

Ved pasientskade er det ikke alltid slik at det sendes klage til tilsynsmyndighetene. Heller ikke er det alltid slik at det er de alvorligste feilene som blir påklaget. Det har vært få klager om feil fra laboratorier, og som regel har tilsynsmyndighetene konkludert med at den viktigste årsaken har vært dårlige eller manglende rutiner, altså systemfeil. Når ingen enkelt bioingeniør blir knyttet til feilen, er det ikke ensbetydende med at ingen har vært involvert.

Jeg har ikke sikker kunnskap om dette, men jeg regner med at det finnes bioingeniører som våkner opp klokka halv fire om natta og plages av skyldfølelse, står opp og går trøtte og anspente på jobben. De trenger omtanke fra sine kolleger, ikke oppgitte blikk, og vi trenger rutiner og arenaer for oppfølging. Det er til syvende og sist pasientene som vil tjene på det, siden det da blir flere utvilte bioingeniører med god selvfølelse som står for laboratorietjenestene.

Litteratur

1. Mesel T. Når noe går galt. Fortellinger om skam, skyld og ansvar i helsetjenesten. Cappelen Dam Akademisk. 2014