Vi blir glemt hvis vi ikke selv tar plass!

For mange år siden var sønnen min innlagt på sykehus noen uker. Da var det mange yrkesgrupper innom oss: leger, sykepleiere, portører, radiologer, barnepleiere og bioingeniører.

Alle yrkesgruppene, utenom bioingeniørene, presenterte seg med navn og profesjon. Bioingeniørene sa noe sånt som: «Jeg skal ta en blodprøve, hva er fødselsnummeret?», mens de så ned på prøveglasset.

Da er det ikke rart at få vet hva en bioingeniør er, hva vi kan og hva vi gjør.

Er man taus, blir man oversett

Vi er ikke gode nok til å vise frem hvem vi er, og hva vi kan. Vi tar ikke nok plass, og da blir vi glemt. Vi blir glemt i lønnsforhandlinger, sykehusutbygginger og i diskusjonene om fremtidens helsevesen.

Når jeg forbereder studentene mine på deres første praksisperiode, snakker jeg om dette. Og når jeg sender dem ut i verden som nyutdannede bioingeniører gjentar jeg det. Jeg får studentene til å love at de alltid skal presentere seg når de er på jobb:

Hei, jeg heter ... og jeg er bioingeniør!

Hvis alle gjør det, vil mange flere få høre om profesjonen vår.

Nå er jeg alltid bioingeniør!

Selv syndet jeg i mange år. Så fort jeg hadde startet på mastergraden min, begynte jeg å si at jeg var molekylærbiolog, og ikke bioingeniør. Jeg trodde nemlig det var litt kulere. Når vet jeg at det er kulest å være bioingeniør.

Nå sier jeg konsekvent at jeg er bioingeniør. Noen ganger er jeg bioingeniør med doktorgrad. Andre ganger er jeg bioingeniør og cellebiolog, eller bioingeniør og molekylærbiolog, og noen ganger er jeg bioingeniør og undervisningsleder. Men jeg er alltid bioingeniør.

Det er nemlig viktig både for meg selv, studentene mine og hele profesjonen at jeg sier at jeg er bioingeniør.

Hurra for Heidi Andersen og Silje Brobakken, som skrev godt om dette temaet i innlegget "La alle få høre at du er bioingeniør".

Si at du er bioingeniør, du også!