Vi skal IKKE droppe blodprøvetakingen!

Av HILDE FJELD MYRVOLD og KIRSTI HOLDEN, medlemmer av BFIs rådgivende utvalg for preanalyse, pasientnær analysering og selvtesting (RUPPAS)

I Bioingeniøren 6 2018 foreslår Gunvor Pedersen at bioingeniørene skal droppe blodprøvetakingen og heller satse på molekylærbiologi og bioinformatikk. Dette er som en rød klut for mange bioingeniører og maner til diskusjon. Kanskje det var hensikten?

Utviklingen av bioingeniørfaget har rast av gårde og noen mener at et av flere basisfag bør falle av på ferden. Men faget blodprøvetaking innbefatter så ufattelig mye mer enn akkurat selve stikket. Er pasientkontakt og møte med at annet menneske som ofte er sykt, en utfordring vi ikke ønsker? Hvor ellers i utdanningen blir preanalyseområdet belyst?
Også andre fagfelt er avhengig av at forarbeidet av det materialet de skal arbeide med, er best mulig. Vi kan ha gode analysemaskiner, prosedyrer og kvalitetssystemer, men det har liten verdi hvis materialet vi skal analysere ikke har god nok kvalitet.

Hvis vi ikke skal ha det faglige ansvaret for blodprøvetakingen - den totale forståelsen - hvem skal ha det da? Selvfølgelig kan andre yrkesprofesjoner ta blodprøver, men da må blodprøvetaking og alt som henger sammen med det, inn i de respektive fagplanene. Men i konkurranse med hva?

Vi er mange som hver dag ser preanalytiske feil og som har kunnskap om hvilke konsekvenser slike feil forårsaker, hvorfor står vi ikke opp og sier at vi vil ha denne fagkompetansen videre? Er den for krevende? Er det ikke hipt nok? Blir dette fagfeltet nedprioritert av egne kolleger?

BFI har et mål om å få flere bioingeniører til å jobbe i primærhelsetjenesten. Siden store mengder prøver blir tatt på dette nivået, vil det bety en kvalitetsheving for pasientene. En kommunebioingeniør vil kunne ha det faglige ansvaret for alt fra prøvetaking til analysering. Men hvordan skal de ivareta dette dersom prøvetaking ikke er en del av utdannelsen?

Og når det gjelder molekylærbiologi og bioinformatikk; det tilbys utdanning i disse fagfeltene på flere nivåer. Det er fullt mulig å satse på videreutdanning/spesialisering etter grunnutdanningen.

Bioingeniørutdanningen er den eneste høgskoleutdanningen som har utdanning innen blodprøvetaking som en definert oppgave. Hvis innsamling av blod og andre humane materialer ikke skal forbli en av våre hovedoppgaver – hvor skal vi da fronte den livsviktige kvaliteten på materialet?

I samme nummer som intervjuet med Gunvor Pedersen, var det en annen artikkel, skrevet av en ung bioingeniør, som tok opp hva kan vi gjøre for at prøvetakingsopplevelsen blir best mulig. Det er godt at vi har bioingeniører som ser verdien av denne oppgaven!