Vi trenger et verktøy for riktig prioritering

Av BJARNE HJELTNES, medlem av BFIs yrkesetiske råd

18.juni 2021 kom stortingsmelding 38: «Nytte, ressurs og alvorlighet — Prioritering i helse- og omsorgstjenesten». Her kommer regjeringen med forslag til prinsipper for prioriteringer i hele helse- og omsorgstjenesten.

Prioriteringer gjøres på alle nivåer

Prioriteringer må gjøres på alle nivåer i helsetjenesten. Kommer det en ny og kostbar behandling, medisin eller laboratorieanalyse, vil alltid spørsmålet være om vi har ressurser til å ta den i bruk. En bioingeniør på en travel kveldsvakt vil også måtte gjøre prioriteringer. Noe må gjøres først, noe må vente, og noe bør kanskje ikke gjøres i det hele tatt.

Disse analysene er det best å gjøre på legekontoret

Det første laboratoriet jeg hadde som arbeidsplass da jeg startet med mikrobiologi, var venerialaboratoriet (for seksuelt overførte sykdommer). Det var masse prøver, mye overtid og vi klaget vår nød. Spesielt prøvene hvor det var rekvirert dyrking av Trichomonas tok mye tid, for her inngikk mikroskopering. At berget av prøver til påvisning av gonokokker måtte gjøres, stilte ingen spørsmål ved, men at det samtidig skulle rekvireres både Trichomonas og Gardnerella, var det nødvendig?

Overlegen sendte ut et skriv til rekvirentene med beskjed om at dette kunne erstattes med enkle og raske tester som kunne gjøres på legekontoret. Hver dag kom nå overlegen ned og strøk «unødvendige» tester med hard hånd. Jeg kan ikke huske at det ble henvist til noen prioriteringskriterier, men jeg forsøker meg på å bruke noen kriterier nå i ettertid. Ut fra nyttekriteriet vil det være bra å gjøre disse analysene på legekontoret. Pasienten fikk resultatet med en gang og sensitiviten ble bedre. Særlig Trichomonas har lett for å dø under transport. Alvorlighetskriteriet bikket vel også over i favør av test på legekontoret. Pasienten kunne få rask behandling og unngå komplikasjoner.

Hvilken vei ressurskriteriet bikket, var vel avhengig av hvem du spurte. Totale kostnader for helsevesenet og pasienten ble nok mindre, på laboratoriet sparte vi så avgjort tid, men det er ikke sikkert at legen syntes at han sparte hverken tid eller ressurser.

I ettertid kan vi nok konkludere med at den prioritering som ble gjort på det mikrobiologiske laboratoriet for mange år siden var riktig. I Folkehelseinstituttet sin veileder er det de enkle, raske og pasientnære analysene som anbefales.

Utfordringene blir ikke borte

Kriterier har alltid vært brukt i prioriteringsarbeid, men det er ikke sikkert vi alltid har vært tydelige på hvilke kriterier vi bruker og kanskje blir det noen gang brukt etisk tvilsomme kriterier, som kjønn, etnisk bakgrunn og om vi liker pasienten eller ikke. Det kan derfor være nyttig å ha noen faste kriterier som vi er enige om. Utfordringen vil uansett være hvordan vi vekter de ulike kriteriene opp mot hverandre.

Hvis det kommer en effektiv behandling mot en livstruende sykdom; hvem skal da sette en grense for hva et menneskeliv skal koste? Og skal det i det hele tatt settes en slik grense?