Av KIRSTI HOKLAND
DE NYE NASJONALE retningslinjene for bioingeniørutdanning er nå ute til høring. I forslaget står det blant annet at interne og eksterne praksisstudier skal utgjøre minimum 35 prosent av studiet og at minst 18 studiepoeng, altså ti prosent av studiet, bør være eksterne praksisstudier.
I den gjeldende rammeplanen, i § 3, står det: «Praksisstudier og ferdighetstrening skal utgjøre minimum 60 studiepoeng hvorav 20 studiepoeng skal være ekstern praksis i medisinske laboratorier».
DET NYE FORSLAGET samsvarer dårlig med intensjonen i det nye styringssystemet. Dersom helsetjenestene skal få mer innflytelse over innholdet i utdanningene, slik som det er vedtatt, må etter min mening minst ti prosent av studiene foregå i sykehuslaboratoriene. Vi må dessuten samhandle tettere med ansatte i praksisfeltet for å gjennomføre en relevant praksis med god kvalitet.
PRAKSIS i autentiske yrkessituasjoner har nemlig mange fordeler. Det bidrar til at studentene får utvikle sin faglige kompetanse i reelle situasjoner. Under veiledning av en bioingeniør deltar de i daglige rutiner med prøvetakning av pasienter, oppstart og vedlikehold av avanserte analyseinstrumenter, analysering, kvalitetskontroll av analyseresultater og utgivelse av svar. Våre studenter i Tromsø evaluerer læringsutbyttet i praksis som svært tilfredsstillende. Motivasjonen til læring øker når studentene står i reelle situasjoner. Læringsutbytte knyttet til tverrfaglig samarbeid er sentralt i de nye retningslinjene, også her vil ekstern praksis være en sentral og nødvendig læringsarena.
Presset på praksisarenaene er stort
I RAPPORTEN «Kvalitet i praksisstudiene i helse og sosialfaglig høyere utdanning: Praksisprosjektet» (fra Universitet og høgskolerådet) står det: «Praksisstudier som foregår i autentiske yrkessituasjoner under veiledning av en person med relevant yrkesutdanning og yrkespraksis, har alltid vært en sentral og obligatorisk del av disse utdanningene».
Rapporten beskriver videre at presset på praksisarenaene er stort og det er et misforhold mellom tilbud på relevante praksisplasser, kompetanse og behov.
Rapporten foreslår kriterier og indikatorer for kvalitet i praksis, og et av forslagene er å øke statusen på praksisdelen av utdanningene, blant annet ved å etablere en karrierevei for praksisveiledere.
Universitet og høgskolerådet viser med denne rapporten hvor viktig de mener ekstern praksis er.
Prosjektgruppen for «Praksisprosjektet» anbefaler også at «omfanget av praksisstudier i sum videreføres, men med en større grad av harmonisering av omfang mellom studiestedene».
HVA BETYR det? Det bør i hvert fall ikke bety at alle de seks utdanningsinstitusjonene for bioingeniører som faktisk oppfyller kravene i dagens rammeplan, skal harmoniseres til den ene som ikke gjør det, nemlig bioingeniørutdanninga ved NTNU, Trondheim.
Jeg mener med andre ord at de nye retningslinjene må inneholde et krav om minimum ti prosent ekstern praksis i medisinske laboratorier!
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
Frode Askildsen (42), fagbioingeniør ved Sørlandet sykehus Arendal
Kirsti Hokland (61), bioingeniør, studiekoordinator og universitetslektor ved Bioingeniørutdanninga, Universitetet i Tromsø
Marit Steinsund (57), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Sogn og Fjordane.
Marianne Synnes (47), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre
Ida Folvik Adem (26), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum
