Av IDA FOLVIK ADEM
BIOINGENIØRDAGEN 2021 nærmer seg. Mange av oss har sagt og skrevet at det er veldig viktig at vi bruker denne dagen til å fremme bioingeniørenes synlighet, at vi må vise oss frem til pasientene, andre yrkesgrupper innenfor helse - og til befolkningen i Norge generelt. Dette er og vil alltid være viktig, men akkurat i år tror jeg det aller viktigste er å feire hverandre.
ÅRET SOM HAR GÅTT kan beskrives med mange forskjellige ord: Utfordrende, tøft, spesielt, spennende eller vanskelig. Vi har vel alle kjent på dette. Vi bioingeniører er en av yrkesgruppene som havnet midt oppi det hele – og ingen hadde klart dette uten oss! Arbeidshverdagen ble plutselig snudd på hodet og det kom nye rutiner, prosedyrer og metoder nærmest hver eneste dag i starten. Fra en vakt til en annen gikk kanskje mange og tenkte «hva er nytt eller endret til jeg rekker å komme meg på jobb i morgen?».
SOM BIOINGENIØRER er vi vant til å ha en fasit, èn måte å gjøre ting på. For meg personlig var det ikke koronaen i seg selv som ble (og er) det aller tøffeste, men alle endringene som bare fortsatte å komme, uke etter uke. Det er vel lov å si høyt at dette påvirket meg psykisk. Vi har et yrke der korona står sentralt, men vi har også våre liv utenfor jobben - som også er påvirket av påbud, regler og store endringer. Det må da være tøft for alle? Dette er en av grunnene til at jeg mener at vi alle burde sette av bioingeniørdagen til å feire oss selv. Klappe hverandre på skulderen (dersom man har to meter lange armer) og si «fantastisk innsats» til kollegaene sine. Vi har stått støtt i det – og vi står fortsatt!
KLAPP FOR ALLE som jobber med mikrobiologi, som har fått massive prøvemengder, nye metoder, maskiner og arbeidspress opp etter ørene i et år. Klapp for alle som hver eneste dag kler seg opp i full mundur og svetter i hjel for å ta blodprøver på isolat. Det er lett å bli svimmel der inne dersom man ikke har rukket frokost eller lunsj.
KLAPP OGSÅ for alle med munnbind, briller og hansker på poliklinikker, som ikke kan klø seg på nesa før lunsjtid kommer og man «får lov til» å bytte munnbind. Klapp for alle som har jobbet lengre dager, doble vakter, tatt på seg ekstravakter og de som har jobbet for tre fordi kollegaer har vært syke eller i karantene. Klapp for alle bioingeniører som ble beordret til andre sykehus når det sto på som verst og fikk hele arbeidshverdagen snudd opp ned. Klapp for alle bioingeniører og kollegaer i hele Norges langstrakte land, og fortell hverandre at dere er stolte av både dere selv og hverandre.
BIOINGENIØRENES DAG bør i år være litt egoistisk, da den bør handle om OSS, og ikke hvordan vi kan vise oss frem for andre enn oss selv. Det bør være en dag hvor vi kan åpne oss for hverandre og dele alt som har vært både fint og fælt i året som har gått. Det er sikkert tusener av oss som har hatt de samme tankene. Vi fortjener kaker, sjokolade, flotte fruktkurver og sukkerbrus. Vi fortjener ti minutter ekstra pause, hvor vi kan fortelle hverandre at vi er gode. Alle trenger at noen sier «jeg ser deg», og det burde vi ta oss tid til på selveste bioingeniørdagen. Det er jo tross alt vår dag.
Så, gratulerer så mye med dagen alle bioingeniører! Jeg ser dere!
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
Lise Dragset (56), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital.
Lars Landrø (50), instituttleder, Institutt for bioingeniørfag, NTNU.
Gro Gundersen (48), bioingeniør, MSc, Akershus universitetssykehus. Medlem av BFIs RUFBIF.
Marianne S. Emblemsvåg (50), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre.
Ida Folvik Adem (29), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum.
