Av LISE DRAGSET
St. Olavs hospital, i likhet med de fleste andre sykehus, har mange store utfordringer i sin daglige drift: Holde ventetiden på diagnostikk og behandling så lav som mulig, for å gi pasientene en så god prognose som mulig. Tilby tjenester av høy kvalitet. Dette krever topp kompetente medarbeidere, og det er krevende å rekruttere ansatte til helsesektoren.
Som tillitsvalgt er jeg tett på driftsutfordringene, og det er mange ting man kan bekymre seg for. Men det som opptar meg mest, er hvordan vi skal greie å investere mer for å møte fremtidens behov.
Et sykehus MÅ investere for fremtiden
St. Olavs har en direktør som brenner for innovasjon, og hun ser investeringer som en mulighet til forbedring og effektivisering. På tross av dette er det svært vanskelig å skaffe nok penger.
Et sykehus trenger å investere i fremtidig kompetanse. Vi trenger nytt medisinsk-teknisk utstyr, og vi trenger endring av arealer - og mer areal - fordi aktiviteten øker. En rapport fra Riksrevisjonen har pekt på en svært dramatisk situasjon når det gjelder medisinsk-teknisk utstyr, og media fokuserer stadig på mangelen på helsepersonell.
Hvorfor greier ikke vi i Norge å prioritere for fremtiden? Vi ser det når det gjelder offentlige bygg, offentlige veier, vannledninger, strømnettet, ja kanskje også fornybar energi. Jeg mener vi burde investert mer i offentlig sektor, både for å sikre fremtidige tjenester og for å gjøre nåværende drift mer effektiv.
Områdene vi skulle ha prioritert er mange, men her er jeg mest opptatt av arealutfordringene.
Fortidens valg påvirker fremtidens muligheter
Mange vil si at St. Olavs hospital er et relativt nytt sykehus, selv om det er 15-16 år siden man flyttet inn i fase 1. Ved byggingen av sykehuset var det utrolig mye støy. Støy rundt valget av sentermodellen, stedsvalget på Øya - nært sentrum av Trondheim - og støy rundt kostnader knyttet til byggingen. Mange, ja kanskje de fleste som jobbet på St. Olavs hospital den gangen, ønsket ikke sentermodellen, og mange ønsket heller å bygge på Dragvoll – i utkanten av byen.
De politiske beslutningene som ble tatt den gangen påvirker selvsagt både drift og utvidelsesmuligheter, men det paradoksale er at økonomien er mest til hinder for å kunne utvide arealene våre akkurat nå. Hvordan kan vi gjøre gode valg for fremtiden med smarte og nødvendige investeringer? Hvilke muligheter har St. Olavs, eller andre sykehus, når det gjelder å investere i bygg eller medisinsk-teknisk utstyr?
Sykehuset ender som leietaker
Helseforetakene har to alternativer for å skaffe penger til investeringer:
- Låne penger
- Skaffe egenkapital ved å effektivisere driften
Frem til nå har St. Olavs hospital effektivisert driften hvert år. Noen av disse pengene er brukt til å investere i medisinsk-teknisk utstyr eller bygg. I tillegg har vi solgt eiendommer for å øke egenkapitalen. Likevel er ikke denne metoden nok til å skaffe de investeringsmidlene vi trenger.
Løsningen vi da sitter igjen med er å låne penger, men den muligheten eksisterer i praksis egentlig ikke. Sykehusene i Norge kan kun få lån via de regionale helseforetakene, som igjen låner av staten. Dette er et veldig regulert system og det er absolutte lånegrenser for hver region. I tillegg kreves det svært stor egenkapital for å få lån, og så skal det selvsagt også betales renter.
Hva gjør vi da? Jo vi leier areal, og mye av det vi leier er utenfor hovedområdet til sykehuset. Vi flytter funksjoner ut av Øya og bruker fellesskapets penger på å leie mer og mer areal for hvert år som går.
Mange avdelinger er svært trangbodd, det gjør det vanskeligere å øke pasientbehandlingen. Driften blir i tillegg lite effektiv med dårlige arealløsninger. For å løse noen av de mest prekære situasjonene, har det i den siste tiden vært flere flyttekabaler. Ulike fagområder er flyttet rundt om i sentrene på Øya, for å øke kapasiteten slik at noen fagområder har fått litt bedre løsninger. For å gi plass til dette har de funksjonene som ikke absolutt må ligge på Øya, blitt flyttet ut til leide lokaler andre steder.
Det gir økte leiekostnader, dårlig logistikk og gjør arbeidshverdagen veldig upraktisk for mange. Dette er selvsagt et lokalt problem, men det er jo heller ikke god samfunnsøkonomi å drive på denne måten. Ikke løser det situasjonen for så mange fagområder heller. For de fleste avdelingene med plassproblem har vi ingen løsninger.
Kritisk for laboratoriene
I Laboratoriemedisinsk klinikk på St. Olavs er arealsituasjonen svært kritisk. Da senteret ble bygd var det plasseringen av bygget som bestemte mye av romløsningene. Bygget er smalt og passer svært dårlig til driftsløsningen med totalautomasjon som vi har nå. Dette gir trangboddhet, støy og langt fra optimal drift, og arbeidsmiljøet påvirkes negativt. Tilgangen på kontorer er helt kritisk, de ansatte sitter «oppå» hverandre. I tillegg er en hel avdeling lokalisert på et annet sted, det samme gjelder enkelte funksjoner i en annen avdeling. Det oppleves nesten umulig å øke aktiviteten eller starte med nye analyser for å bedre pasienttilbudet. Ansatte fortviler, og ledelsen gjør alt den kan for å prøve å finne løsninger. Problemet er at alle andre klinikker på sykehuset er i samme situasjon.
Jeg tror dessverre de aller fleste rundt om i sykehus-Norge vil kjenne seg igjen i beskrivelsen.
Private bedrifter ville aldri ha vært i tvil om å investere i økt areal, eller bedre arealløsninger, hvis dette hadde gitt bedre driftsøkonomi etter en tid. Det er derfor utrolig frustrerende at vi i sykehusene ikke kan bruke de samme smarte løsningene for fellesskapets beste.
Hvem kan gjøre noe med denne situasjonen? Jo, det må en politisk endring til. Min oppfordring går til regjeringen: Se på helseforetakenes mulighet til å låne penger, eller enda bedre - se på finansieringen av helseforetakene.
Det burde for eksempel være mulig å gi sykehusene rentefrie lån og i tillegg utvide muligheten til å låne penger, slik at vi kan investere i bygg og medisinsk-teknisk utstyr uten at alt må dekkes inn ved å effektivisere i en allerede presset driftssituasjon.
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
YTRING
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
- Ida Folvik Adem (30), spesialbioingeniør ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
- Lise Dragset (57), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital
- Lars Gunnar Landrø (52), instituttleder, Institutt for bioingeniørfag, NTNU
- Gro Gundersen (49), bioingeniør, MSc, Akershus universitetssykehus. Medlem av NITO BFI forskning
- Cathrine Berget Bottolfs (48), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Vestre Viken
