Jeg har byttet jobb – det er både skummelt og veldig sunt å gjøre det iblant

SIDEN MITT FORRIGE innlegg i denne spalten har jeg byttet arbeidsplass. Nå er jeg spesialbioingeniør på urinautomasjon ved Rikshospitalet. Jeg har vært svært interessert i urin (sånn på faglig vis) helt siden vi hadde om dette på bioingeniørutdanningen. På Martina Hansens hospital, hvor jeg jobbet frem til mai, hadde vi også en god del uriner. Der måtte alle mikroskoperes manuelt, her har vi det som foreløpig er Norges eneste helautomatiserte urinmaskin.

JEG HAR LYST til å fortelle litt om det å bytte jobb. Det er ikke bare enkelt når man har jobbet flere år et annet sted. Til tider føler man seg som en student igjen, og det er ikke alltid like lett for en bioingeniør med noen år bak seg i yrkeslivet. Man kommer kanskje fra et sted hvor man er vant til å være en stor fisk i et lite hav, og plutselig er man ikke det lenger.

DEN NYE ARBEIDSPLASSEN tar imot med åpne armer og store smil, man blir vist rundt og man hilser på det som føles som hundre forskjellige mennesker. Men man glemmer fort hvor toalettet er, og jeg fant ikke frem til mitt eget kontor de første dagene. Venstre, høyre, opp og ned. Alt går bare i surr. Hvilken avdeling er hvor? Hva var navnet på personen jeg prater med igjen? Man stirrer litt for ofte ned på brystet til vedkommende for å få et glimt av navneskiltet. Og hva i all verden står alle forkortelsene for? Både analyser og avdelinger har andre forkortelser enn på den gamle arbeidsplassen.

DET SOM ER så innmari flott, er at når man er ny kan man spørre hvem som helst om hva som helst. Det er ikke flaut å lure på om en analyse skal på det eller det glasset, eller om denne prøven analyseres hos oss eller et annet sted. Kanskje vi kan le sammen fordi spørsmålet egentlig var litt dumt, men det er alltid bedre å spørre enn å gjøre feil. Og vi lærer av hverandre hver dag. Selv om jeg er ny på laben, hender det jeg vet noe som en erfaren kollega lurer på.

MAN FÅR OGSÅ et annet syn på ting når man bytter arbeidsplass. Nå jobber jeg et sted jeg tidligere bare har sendt prøver til. Nå ser jeg hva som faktisk skjer med prøven etter at den ankommer, og det er gøy. Jeg har allerede mye mer forståelse for hvorfor man gjør som man gjør med veldig mange prøver, og den kunnskapen har jeg fått etter å ha byttet jobb.

JEG TENKER AT det rett og slett er veldig sunt å bytte arbeidsplass en eller flere ganger i løpet av karrieren. Jeg følte jeg hadde gjort alt jeg kunne gjøre på Martina Hansens hospital og at jeg aldri ville oppleve noe nytt om jeg ble, derfor passet det utmerket at denne stillingen ble ledig. Nå lærer jeg nye ting hver eneste dag. Jeg lærer nye fjes å kjenne, nye navn, nye pasienter og en ny måte å gjøre ting på. Det går faktisk an å lære noe nytt, selv om man har vært bioingeniør en stund, og akkurat her på «Riksen» er det definitivt mye nytt å lære i årene som kommer.

DET KAN SELVFØLGELIG være skummelt å bytte arbeidsplass, spesielt om man har «grodd fast» i sine vaner på laben. Vi bioingeniører er kanskje litt for gode til det. For meg var det veldig skummelt å gå til en ny jobb. Man kan jo liksom alt der man er, så hvorfor vil man kaste seg ut i ukjent farvann og utsette seg for stresset med å bytte jobb? Noen vil kanskje jobbe nærmere hjemmet sitt, noen vil bytte fagfelt og andre trenger bare nye inntrykk. For min del var det veldig viktig at min nye jobb skulle omhandle noe jeg interesserte meg for – og for meg er det å jobbe med uriner det mest spennende jeg kunne ha gjort. Jeg har vært heldig. Dere skal ikke se bort ifra at det kommer noen flere innlegg fra meg som omhandler nettopp dette, men det får bli etter at jeg har lært meg veien til toalettet, vet hvor kontoret mitt er og husker navnet på alle de nye kollegaene mine.

- - - - - - - - - - - - - - - - -

YTRING

Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:

• Ida Folvik Adem (30), spesialbioingeniør ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
• Lise Dragset (57), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital
• Lars Gunnar Landrø (52), instituttleder, Institutt for bioingeniørfag, NTNU
• Gro Gundersen (49), bioingeniør, MSc, Akershus universitetssykehus. Medlem av NITO BFI forskning
• Cathrine Berget Bottolfs (48), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Vestre Viken