Jeg ønsker meg bioingeniører som brenner for faget!

Av IDA FOLVIK ADEM

TI PROSENT FLERE vil bli bioingeniør, stod det i Bioingeniøren etter at årets tall fra Samordna opptak ble offentliggjort. Jeg har inntrykk av at «alle» ser på dette som kjempepositivt, Men jeg har noen «ukorrekte» tanker om temaet.

I EN ANNEN artikkel i Bioingeniøren denne våren, stod det om kutt i tilleggspoeng, kjønnspoeng og karakterkrav. For eksempel skal poeng for alder, folkehøgskoleutdanning og fremmedspråk på videregående kuttes, hvis regjeringens forslag til nye regler for opptak til høyere utdanning blir vedtatt. Det skal kun gis tilleggspoeng for realfag og avtjent verneplikt. Slik ønsker regjeringen å få bukt med kunstig høye poenggrenser.

FOR Å KOMME INN på bioingeniørutdanningen er man nødt til å ha generell studiekompetanse (eller oppfylte krav til realkompetanse), matte R1 eller S1 og S2, og enten fysikk 1, kjemi 1 eller biologi 1.

SOM STUDENT på det som da het Høgskolen i Oslo, merket jeg og flere andre godt hva slags søkere bioingeniørutdanningen har. Satt på spissen er det på et kull 10-15 stykker som ikke kom inn på medisinstudiet eller lignende, og tar første året på bioingeniør for å samle poeng. Deretter forsvinner de. Det er i tillegg mange som ikke har kjemi fra før som sliter med kjemifagene – og noen gir kanskje opp på grunn av dette.

DERFOR MENER jeg at kjemi 1, og kanskje kjemi 2, burde være et krav for å komme inn på utdanningen. Det tilbys forkurs i kjemi før studiestart, men det er ikke nok for de som ikke har kunnskap om kjemi fra før – da skal du i så fall være veldig skoleflink. Jeg hadde både kjemi 1 og 2 fra før, men syns likevel den delen av studiet var hardt.

JEG VAR EN av de som ikke visste hva en bioingeniør var før jeg søkte. Jeg så egentlig bare etter et studium som hadde fagene jeg interesserte meg for – jeg var heldig som traff midt i blinken. For mange andre viser bioingeniør seg å ikke være riktig valg, og de faller fra.

SÅ HAR VI også de som strengt tatt ikke bør bli bioingeniører. Flere har nok opplevd at det var studiekamerater som man innerst inne tenkte at ikke var skikket for yrket. Dette ser man også når man har studenter som er utplassert i praksis. Man merker veldig fort hvem som har interesse for faget, og hvem som kanskje bare har søkt seg til bioingeniør av en eller annen grunn som ikke handler om interesse.

SPØRSMÅLET ER: Hva slags bioingeniører trenger vi i fremtiden? Vil vi ha de engasjerte menneskene som brenner for faget, eller de som bare søkte for å søke – og så ble det til at de seilte gjennom studiet og klarte å komme ut på den andre siden? En ting som er bra med å få bort de kunstig høye poenggrensene, er at vi kanskje får flere søkere med genuin interesse for bioingeniørfaget - men som tidligere ikke hadde «gode nok karakterer». Jeg er spent på å se om det merkes noen endring med tanke på dette i årene som kommer.

TILBAKE TIL det jeg skrev i starten, at de fleste syns det positivt med flere søkere til bioingeniørutdanningene. I utgangspunktet så er det jo det, men jeg tenker mer på hvem disse søkerne er? Hvilken kompetanse er det vi sitter igjen med til slutt? Personlig så vil jeg i alle fall ikke jobbe på et sted der det er overvekt av de som bare er på jobb for å tjene til livets opphold. Jeg vil dele min kjærlighet for bioingeniørfaget med likesinnede – og spørsmålet er hvordan vi kan få tak i flest mulig av disse menneskene? Må poenggrensene ned? Må kjemi være et krav? Må studiestedene være strengere med tanke på egnethet? Og bør vi ute på arbeidsplassene være enda strengere med tanke på å godkjenne praksisstudenter?

JEG HAR IKKE alle svarene. Men det er nyttig å bare stille disse spørsmålene og reflektere over dem.