Kunnskapsbasert praksis - også på laboratoriene!

Av Cathrine Berget Bottolfs

FOR NOEN ÅR SIDEN tok jeg en etterutdanning i tverrfaglig veiledning. Der var det mye snakk om kunnskapsbasert praksis og viktigheten av å implementere dette i helsevesenet. Vi henter kunnskap fra ulike kilder; fra kollegaer, eksperter, forskning, kurs og ikke minst fra egne erfaringer. Å «sammenfatte» slik kunnskap med pasientens erfaringer og behov er essensen i kunnskapsbasert praksis.

FØRST FØLTE JEG MEG helt «lost in space». En bioingeniør jobber jo først og fremst etter faste prosedyrer og det er i seg selv vår store styrke. Her skal ikke kreativiteten blomstre! Ting skal helst gjøres på én måte, uansett hvem som utfører oppgaven. Prosedyrer skal følges til punkt og prikke. Avvik skal skrives. Men så skjønte jeg etter hvert at det ikke handlet om hvorvidt man fulgte prosedyrene. Heller mer om at prosedyrene hele tiden må «sjekkes ut» mot nyere forskning, erfaringer etc. Spesielt i møte med pasientene, altså i prøvetakingssituasjonene, gjør dette seg gjeldende. Men også andre mer konkrete «labting», som rekkefølge på rør, farging av utstryk, ulike tilsetninger i reagenser etc. kan endre seg i henhold til ny forskning og nye erfaringer.

ET GODT EKSEMPEL på kunnskapsbasert praksis er hvordan vi nå tilstreber å utføre prøvetaking på barn. Hvor mange har ikke vært med på bruk av tvang og «bare få det gjort». Foreldre som tviholder barna. Barn og voksne som gråter. Jeg har mange ganger hatt vondt i magen. Nå har det blitt løftet frem, vi har blitt opplyst og kurset i at dette ikke nødvendigvis er veien å gå. Forskning og erfaring viser at det finnes strategier som gir færre traumer.

ELLER PRØVETAKING AV NYFØDTE. Det har vært fantastisk å se hvordan lindring med sukkervann og åpen venøs prøvetaking har gjort at mange barn sover seg gjennom hele seansen. På mitt lokalsykehus var jordmødrene pådrivere for dette, de hadde vært på kurs i Sverige. De har overtatt all prøvetakingen og er fornøyde med å kunne ta prøvene selv når det passer for mor og barn. Mindre mas på laboratoriet. Mindre stress for mor og barn.

MYE AV GRUNNLAGET for kunnskapsbasert praksis ligger i refleksjon over egen praksis, eller rettere sagt, tid til refleksjon. Mange avdelinger, og spesielt de med mye pasientkontakt og prøvetaking, lider av tidsklemma. Hjulene ruller og går, og pasientene er et nummer i rekken. Ved arbeidsdagens slutt stormer de fleste hjemover, naturlig nok. Ofte tar man med seg dagens inntrykk hjem og det «kverner i hodet». Så hvordan kan man få det til i praksis?

FØRSTE STEG er å sette det på agendaen, oppmuntre og skape kultur for det. På min avdeling hadde vi en gang en «veiledningsgruppe». De som ønsket ble med, og vi møttes jevnlig for å snakke om situasjoner som angikk arbeidshverdagen; alt fra hvordan vi gjorde ting til ulike møter med pasienter og annet helsepersonell. Det ble mer eller mindre vellykket, dette var nytt for oss. Men, det som var sikkert, var at det var et udekket behov for å snakke om situasjoner som oppstår på jobb, spesielt i møte med pasienter, men også i møte med andre yrkesgrupper. Ofte er det en kamp om ressurser. Det kan stå i veien for det man mener er den beste praksis. Ved å sitte sammen og snakke ble det lettere å vurdere egen praksis. Det ble en del etisk refleksjon, en del frustrasjon, men også fokus på løsninger og hva som kunne være en bedre og mer kunnskapsbasert praksis. Da er mye av målet oppnådd.

MAN SKAL IKKE GJØRE TING av gammel vane, selv ikke som bioingeniør! Man skal hele tiden forsøke å løfte blikket. Hvordan gjør vi det her? Er dette den beste praksis? Det kan være vanskelig for en person som har sin styrke i å jobbe etter faste rutiner.

- - - - - - - - - - - - - - - - - -

YTRING

Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:

• Ida Folvik Adem (30), spesialbioingeniør ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
• Lise Dragset (57), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital
• Lars Gunnar Landrø (52), instituttleder, Institutt for bioingeniørfag, NTNU
• Gro Gundersen (49), bioingeniør, MSc, Akershus universitetssykehus. Medlem av NITO BFI forskning
• Cathrine Berget Bottolfs (48), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Vestre Viken