Av LISE DRAGSET
SOM TILLITSVALGT i helsevesenet i mange år har jeg forståelse for at vi må prioritere og effektivisere, selv om vi bor i verdens rikeste land. Alle goder, rettigheter og muligheter vi får skal betales, og det meste betales via skatteseddelen. Da må vi som får budsjettet vårt fra skattebetalerne bruke pengene til de riktige tingene og få mest mulig ut av hver krone.
Helseforetaksmodellen ble innført tidlig på 2000-tallet. Etter det har antall pasienter som får behandling økt hvert år og vi behandler dem stadig raskere, så mye har nok vært positivt med modellen. Vi har gjennomgående god kvalitet på tjenestene, selv om det fortsatt er for stor variasjon.
Hva er da utfordringen?
ET SPØRSMÅL jeg stiller meg er om politikerne har god nok innsikt og kompetanse til å ta de riktige beslutningene og gi sykehusene riktige økonomiske rammer? Hvis svaret er nei, hva bør vi endre på? Jeg mener politikerne i for liten grad lytter til sykehusdirektørene. Direktørene sitter tett på sykehusdriften og vet hvor skoen trykker. Politikerne burde også lytte til oss tillitsvalgte. Nå går kontakten via de regionale helseforetakene og jeg mener de sminker for mye på virkeligheten før den når politikerne.
STATSBUDSJETTET for 2019, fordelt via Helse Midt-Norge, ga St. Olavs hospital en reell økning på under ti millioner kroner sammenlignet med 2018. Ti millioner i et budsjett på 12 milliarder er smuler, særlig når vi vet at summen vi «mangler» på St. Olavs er på 150 – 200 millioner!
Kommer dette frem til politikerne? Bidrar de regionale helseforetakene egentlig til bedre beslutninger og drift i helseforetakene? Jeg mener dessverre at svaret på begge spørsmålene er nei. Legg ned RHF-ene, og la sykehusdirektørene og deres styrer komme mer til orde!
JEG SKJØNNER som sagt at vi må prioritere, men hvem er det som skal gjøre disse prioriteringene? Ledelsen på St. Olavs har mange, svært gode forslag til effektiviseringer, men flere av dem trenger en investering i starten for å få ut effekten. Dette er ofte penger til ombygginger, slik at arealene er mer egnet for den driften vi har. I tillegg vet vi at de fleste norske sykehus har et etterslep på medisinsk teknisk utstyr som er svært stort. Vi har ikke et investeringsbudsjett som gir rom for dette.
Samtidig sier politikerne ja til at Norge skal bygge to protonsentre til en svimlende kostnad. Dette viser at noe er riv ruskende galt. Har vi virkelig bruk for to protonsentre? Har vi befolkning «nok» til at det trengs og er dette riktig prioritering hvis man setter det opp mot andre investeringsbehov?
EN ANNEN UTFORDRING er dyre kreftmedisiner. RHF-direktørene utgjør det såkalte beslutningsforum, som skal si ja eller nei til slike medisiner. Diskusjonen om hvilke kreftmedisiner vi kan ta oss råd til har vært høylytt. Mange såre enkeltskjebner har vært omtalt i media, og ingen har problemer med å forstå disse pasientene. På tross av dette har beslutningsforum sagt nei til kreftmedisiner som andre land bruker. Argumentet har vært at det blir for kostbart, samt at effekten er for liten, men dette henger selvsagt nøye sammen med de bevilgningene sykehusene får. Hvis det er økonomien som avgjør til slutt, er det i realiteten de bevilgende politikerne – ikke RHF-direktørene – som bestemmer over tilgangen.
VEIEN FRA den opplevde virkeligheten ute i sykehusene til politikerne må bli kortere. Vi kan ikke gå omveien om de regionale helseforetakene. Sykehusdirektørene, tillitsvalgte og styrene i helseforetakene må komme mer til orde.
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
- Lise Dragset (54), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital.
- Kirsti Hokland (62), bioingeniør, studiekoordinator og universitetslektor ved Bioingeniørutdanninga, Universitetet i Tromsø.
- Marit Steinsund (58), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Sogn og Fjordane.
- Marianne Synnes (48), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre.
- Ida Folvik Adem (27), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum.
